Bionisk teknologi må bevise seg i virkeligheten – ikke bare på labben

Fra laboratorium til hverdagsliv: Bionisk teknologi må leve opp til løftene

Da jeg første gang møtte Robert Woo i 2011, gikk han for tredje gang i et motorisert eksoskjelett. Fire år tidligere hadde arkitekten blitt lam etter en arbeidsulykke, men han var fast bestemt på å komme seg på beina igjen. Da jeg så ham klumpe seg over gulvet i et rehabiliteringssenter, var teknologien nesten overveldende. Jeg fikk den samme reaksjonen da jeg tidligere rapporterte om tidlige hjerne-datamaskingrensesnitt (BCI), som gjorde det mulig for lamme personer å bevege robotarmer eller kommunisere med tankens kraft. Begge typer bionisk teknologi virket nesten magiske.

Men denne første følelsen av undring er bare begynnelsen, viser erfaringen fra mange års rapportering om slike teknologier. Det som betyr noe, er ikke hva systemene kan gjøre i en nøye iscenesatt demo, men hvordan de fungerer i virkeligheten. Leverer de pålitelig? Kan personer med funksjonshemninger bruke dem til det de er ment for? Og hva koster det – i tid, innsats og kompromisser – å få det til? Spørsmålet er ikke om teknologien ser imponerende ut første gangen, men om den holder mål hundre ganger senere.

Brukerne former fremtidens teknologi

I dette nummerets spesialrapport, «Cyborg-teknologi sett innenfra», blir dette perspektivet satt i sentrum. I min artikkel om Woo, en eksoskjelett-entusiast som har testet slike systemer i 15 år, er teknologiens historie uløselig knyttet til hvordan den blir brukt. Woo har gitt kontinuerlig tilbakemelding som har drevet frem små, men viktige forbedringer. I Edd Gents reportasje om pionerene som testet de tidligste BCI-systemene, blir opplevelsen av disse ekstraordinære teknologiene likevel mer kompleks. En av deltakerne i forsøkene sammenligner seg selv med de første astronautene – de nådde knapt ut i verdensrommet før de måtte returnere til jorden.

Disse historiene viser at brukerne ikke er passive pasienter, men de ultimate beta-testere og medutviklere av den bioniske tidsalderen.

Utfordringene i hverdagen

Jeg opplevde gapet mellom demo og daglig bruk på nært hold da jeg nylig intervjuet Woo i en butikk på Manhattan. Der testet han et nytt selvbalanserende eksoskjelett fra Wandercraft. Enheten var et slående fremskritt – den holdt ham oppe uten bruk av krykker. Samtidig avdekket den imidlertid de utfordringene som oppstår i den virkelige verden. Da Woo prøvde å gå ut døren, var det nok med en liten helling på fortauet langs Park Avenue til at maskinens sikkerhetssensorer ble utløst og stoppet ham. Det var en påminnelse om hvor langt disse systemene fremdeles har å gå før de fungerer sømløst i hverdagen.

For brukerne er denne sømløse integrasjonen det endelige målet. For å nå dit kreves det ikke bare teknologiske gjennombrudd, men også at systemene holder mål utenfor kontrollerte miljøer – over tid og under reelle forhold.

«Å se teknologien innenfra endrer hvordan vi vurderer den. Det handler ikke om hva den kan gjøre én gang for et foto, men hva den kan opprettholde over et helt liv.»

At vi vurderer teknologi ut fra brukerens perspektiv, er ikke begrenset til denne spesialrapporten. Vårt engasjement for å forstå teknologiens reelle potensial og begrensninger er en del av vår redaksjonelle filosofi. For å gi leserne et nødvendig innblikk i hvordan bionisk teknologi fungerer i praksis, har vi samlet erfaringer fra de som bruker den hver dag.

Teknologien må leve opp til forventningene

Bionisk teknologi lover revolusjonerende muligheter, men veien fra laboratorium til hverdagsliv er lang og full av utfordringer. Brukerne, som Robert Woo, er avgjørende for å forme fremtidens løsninger. Deres erfaringer viser at det ikke er nok at teknologien fungerer i teorien – den må fungere i praksis, dag ut og dag inn.

Først da kan vi si at bionisk teknologi lever opp til løftene.