Hvordan håndtere AI-generert rettsvitenskapelig forskning?

Kunstig intelligens (AI) forandrer raskt hvordan vi arbeider med rettsvitenskapelig forskning. Men hvordan bør vi egentlig forholde oss til AI-generert innhold når det kommer til juridiske publikasjoner? Dette spørsmålet stiller en jurist i en nylig publisert artikkelserie, og det er verdt å diskutere.

Hvorfor ble AI brukt i rettsvitenskapelig arbeid?

Juristen bak spørsmålet, som tidligere har skrevet en innflytelsesrik artikkel om femte tilleggs rettigheter, tok i fjor i bruk AI for å løse et forskningsproblem. Bakgrunnen var en oppdagelse som kastet tvil over tidligere forskning.

I 2021 publiserte juristen en artikkel i Harvard Law Review med tittelen «Decryption Originalism: The Lessons of Burr». Artikkelen undersøkte den opprinnelige offentlige forståelsen av femte tilleggs rett mot selvinkriminering, og om dette kunne gjelde for opplysning av mobiltelefoner. Grunnlaget var en historisk hendelse fra 1807: rettssaken mot Aaron Burr for landsforræderi.

Under rettssaken ble det ført omfattende muntlige argumenter, og senere avgav daværende høyesterettsjustitiarius John Marshall en uttalelse om hvordan retten mot selvinkriminering skulle anvendes på bevis fra Burrs private sekretær. Juristen baserte sin forskning på en transkripsjon av rettssaken, skrevet ned av advokat Alexander Campbell Robertson. Robertson hevdet at han hadde gjengitt hele rettssaken ord for ord, inkludert juridiske kilder og referanser.

Artikkelen argumenterte for at de detaljerte argumentene fra 1807 trolig reflekterte forståelsen av retten mot selvinkriminering på stiftelsestidens tid. Dermed bygget forskningen på Robertsons transkripsjon, som lenge hadde vært ansett som den autoritative kilden.

En overraskende oppdagelse

Nylig ble juristen imidlertid oppmerksom på at det eksisterer en annen, uavhengig transkripsjon av den samme rettssaken. Advokat Phinaes Parker Carpenter hevdet også å ha nedskrevet hele rettssaken i stenografi, inkludert juridiske kilder og referanser. Begge transkripsjonene ble publisert som bøker kort tid etter rettssaken.

Robertsons versjon har vært den mest kjente og ble sitert i historiske oversikter og 19. århundres rettspraksis. Juristen hadde derfor basert sin forskning på denne kilden uten å vite om Carpenters transkripsjon. Oppdagelsen skapte et problem: Hvordan påvirker dette funnet troverdigheten til den tidligere publiserte artikkelen?

AI som redningsmann i forskningskrise

For å løse dette dilemmaet tok juristen i bruk AI-verktøy for å analysere og sammenligne de to transkripsjonene. Målet var å avdekke eventuelle avvik, feil eller tillegg som kunne påvirke forskningens gyldighet. AI hjalp med å systematisere og sammenligne store mengder tekst på kort tid, noe som ville vært umulig å gjøre manuelt.

Resultatet av AI-analysen var avgjørende: De to transkripsjonene avviker betydelig på flere punkter. Dette reiser viktige spørsmål om hvordan man bør håndtere AI-generert innhold i rettsvitenskapelige arbeider. Bør AI-innsatsen eksplisitt opplyses? Hvordan skal man forholde seg til feil eller unøyaktigheter som AI kan introdusere?

Etiske og metodiske utfordringer

Spørsmålet om AI i rettsvitenskapelig forskning er ikke bare teknisk, men også etisk. Jurister og forskere må vurdere:

• Transparens: Hvorvidt og hvordan AI-bruk bør opplyses i publikasjoner.
• Ansvar: Hvem bærer ansvaret for feil eller unøyaktigheter i AI-generert innhold?
• Metodisk integritet: Hvordan sikre at AI-verktøy ikke forvrenger juridisk forskning.
• Kvalitetssikring: Hvilke rutiner bør innføres for å validere AI-generert innhold før publisering.

Disse spørsmålene blir stadig mer relevante etter hvert som AI-verktøy blir en naturlig del av forskningsprosessen. Juristen bak artikkelserien oppfordrer til en bredere debatt om hvordan man bør forholde seg til AI i rettsvitenskapelig arbeid.

«AI endrer hvordan vi forsker, men det endrer også hvordan vi bør tenke på ansvar og transparens i juridisk publisering. Dette er ikke et spørsmål som kan besvares med en gang – det krever en kontinuerlig dialog.»

Veien videre: Hva bør gjøres med AI-generert innhold?

Juristen planlegger å publisere en oppfølging der han presenterer funnene fra AI-analysen og stiller spørsmålet: Hva bør man gjøre med AI-generert innhold i rettsvitenskapelige arbeider?

Dette spørsmålet aktualiseres av at AI-verktøy utvikler seg raskt, og at det juridiske fagfeltet må tilpasse seg denne utviklingen. En ting er sikkert: Hvordan vi forholder oss til AI i forskning, vil fortsette å utvikle seg over tid.