Exit 8: En film som fanger spillopplevelsen i sanntid

Filmen Exit 8 tar utgangspunkt i det prisbelønnede indie-spillet med samme navn, og oversetter spillmekanismene til kinolerretet på en usedvanlig vellykket måte. Premisset er enkelt: Du er fanget i en evighetsløkke i en undergrunnsstasjon. Oppdager du en avvikende detalj i løkken, snur du. Er alt likt, fortsetter du fremover. Hver korrekt avgjørelse fører deg til en ny inngang, hvor løkken gjentas – helt til du når Exit 8, labyrintens utgang.

Denne strukturen passer perfekt for et førsteperson-spill, der spilleren fullt ut kontrollerer karakterens bevegelser og blikkretning. Regissør Genki Kawamura har imidlertid klart å overføre denne opplevelsen til filmmediet gjennom lange kamerakjøringer og gjennomtenkte bevegelser. Selv uten tastatur eller kontroll, forblir tilskueren fullstendig absorbert, på jakt etter de minste forandringene i omgivelsene.

Allerede etter noen minutter blir det tydelig at dette ikke er en vanlig spillfilm som The Super Mario Bros. Movie. Kawamura har i stedet forsøkt å oversette spillopplevelsen til et nytt medium – en utfordring de fleste kunstnere ville slitt med.

En erfaren forteller bak kameraet

Kawamura er ingen nybegynner innenfor crossover mellom ulike kunstformer. Han har produsert flere populære anime-filmer, blant annet Your Name og Belle, og har dessuten gjort seg bemerket som bestselgende forfatter med romaniseringen av Exit 8.

Hans tilnærming til filmatiseringen ble inspirert av en samtale med Nintendo-legenden Shigeru Miyamoto, spilldesigneren bak ikoner som Mario og Zelda. Miyamoto påpekte at de beste spillene ikke bare er underholdende for spilleren, men også for tilskuerne. Kawamura tok dette til etterretning:

«Jeg prøvde å plassere publikum i spillernes sko i visse scener – nesten som om de så en sanntidsstrøm av et spill i andre.»

Denne strukturen danner filmens røde tråd og skaper en unik opplevelse der tilskueren både er tilskuer og deltaker.

En balanse mellom immersjon og fortelling

Til tross for den spillbaserte premissen, har Kawamura klart å integrere en tradisjonell narrativ struktur i filmen – noe det originale spillet manglet fullstendig. Filmen åpner med en ung mann som står i en overfylt undergrunnsbane. En full forretningsmann skriker til en mor om å holde barnet sitt stille. I stedet for å konfrontere mannen, setter den unge mannen på øretelefonene og ignorer situasjonen, akkurat som de fleste andre gjør. Han går av toget, mens moren blir stående igjen med gråtende barn.

Denne scenen vil gjenkjennes av alle som har opplevd livet i en storby: De øyeblikkene der du vet du burde hjelpe, men frykt, sjenanse eller usikkerhet holder deg tilbake. Senere mottar den unge mannen et oppkall fra sin eks-kjæreste, som forteller at hun er gravid. Han havner deretter i Exit 8-løkken, en tilsynelatende normal undergrunnsstasjon med reklameplakater, fotoautomater og vedlikeholdsdører. Men snart oppdager han at rommet gjentas. En instruksjonsplakat på veggen hjelper ham videre i labyrinten, og etter hvert forstår han at han må løse gåten for å komme seg ut av evighetsløkken.