15 skuespillere som angrer på hovedroller

Hovedroller i store filmer kan løfte karrierer til nye høyder, men for noen skuespillere blir valget senere en kilde til anger. Enten på grunn av dårlig mottakelse, personlige erfaringer eller kontraktmessige bindinger, har flere kjente navn senere uttrykt misnøye med roller de tok.

Skuespillere som angrer på sine store roller

George Clooney – Batman & Robin (1997)

Clooney har gjennom årene spøkefullt kommentert filmens skjebne og distansert seg fra rollen. Han har gjentatte ganger uttrykt at filmen ikke var en personlig favoritt.

Halle Berry – Catwoman (2004)

Berry har både humoristisk og ærlig kommentert filmens mottakelse. Hun har senere erkjent at prosjektet ikke ble som forventet, til tross for hennes innsats.

Jessica Alba – Fantastic Four: Rise of the Silver Surfer (2007)

Alba har snakket åpent om utfordrende erfaringer på settet, noe som påvirket hennes syn på skuespilleryrket på den tiden.

Katherine Heigl – Knocked Up (2007)

Heigl kritiserte senere filmens fremstilling av forhold og rollefigurer, noe som førte til stor medieoppmerksomhet.

Marlon Brando – The Freshman (1990)

Brando var kjent for å være kritisk til mange av sine prosjekter, inkludert senere komedier han tok av praktiske årsaker.

Matt Damon – The Bourne Ultimatum (2007)

Damon kritiserte manusproblemer under innspillingen, men har likevel rost franchisen som helhet.

Ryan Reynolds – Green Lantern (2011)

Reynolds har flere ganger latterliggjort filmen selv. Han brukte senere fiaskoen som motivasjon til å ta en annen superheltrolle.

Sean Connery – The League of Extraordinary Gentlemen (2003)

Connery skal ha opplevd produksjonen som frustrerende og gjorde dette til sin siste live-action-rolle.

Sylvester Stallone – Stop! Or My Mom Will Shoot (1992)

Stallone har gjentatte ganger kalt dette en av sine verste karrierebeslutninger.

Alec Guinness – Star Wars (1977)

Selv om Guinness ble respektert for sin prestasjon, uttrykte han frustrasjon over dialogen og at han ble så sterkt knyttet til rollen.

Ben Affleck – Daredevil (2003)

Affleck har senere sagt at erfaringen førte ham bort fra superheltroller for en periode. Han uttrykte skuffelse over det endelige resultatet.

Bob Hoskins – Super Mario Bros. (1993)

Hoskins beskrev erfaringen som negativ og kalte det senere et av de minst fornøyde jobbene i karrieren.

Burt Reynolds – Boogie Nights (1997)

Reynolds hadde innledende konflikter med produksjonen og likte ikke alle aspekter av filmen, selv om rolletolkningen senere fikk ros.

Channing Tatum – G.I. Joe: The Rise of Cobra (2009)

Tatum innrømmet senere at han ikke ønsket å spille i filmen og følte seg kontraktmessig bundet.

Emily Blunt – Gulliver’s Travels (2010)

Blunt har antydet at visse prosjekter ble valgt av karrierehensyn snarere enn lidenskap, og denne filmen er ofte nevnt blant dem.

«Noen roller blir ikoniske, mens andre blir en påminnelse om at ikke alle prosjekter lykkes – uansett stjernepower.»