15 ganger regissører spilte hovedrollen under tvilsomme omstendigheter

Å finne den rette skuespilleren til å portrettere sine karakterer er en stor utfordring for regissører og manusforfattere. Likevel velger mange å stå på den andre siden av kameraet selv. Når makten til å bestemme casting ligger hos en selv, kan valgene bli både kunstneriske og tvilsomme.

Her er 15 eksempler på ganger da regissører valgte seg selv for roller som senere har blitt kritisert – eller berømmet – for sin åpenbare selvgodhet.

Kontroversielle selv-castinger gjennom filmhistorien

• Quentin Tarantino i From Dusk Till Dawn
  Selv om Robert Rodriguez stod bak regi, skrev Tarantino manus og spilte selv en scene der Salma Hayek heller alkohol nedover beinet sitt og over i munnen hans. Scenen er blitt et ikonisk eksempel på selvgod underholdning.
• M. Night Shyamalan i Lady in the Water
  Shyamalan spilte en forfatter hvis verk skulle redde menneskeheten. Mange kritikere mente rollen var et unødvendig eksempel på selvgodhet.
• Tommy Wiseau i The Room
  Wiseau spilte seg selv som en romantisk helt som ble beundret av alle rundt seg. Filmen ble senere kjent som et mesterverk innen selvgodhet og dårlig smak.
• Mel Gibson i Braveheart
  Gibson spilte William Wallace og ga seg selv flere heroiske taler og seierscener. Historien ble dermed forvandlet til en overdådig fantasi.
• Ben Affleck i Live by Night
  Affleck spilte en stilfull gangster som lett navigerte gjennom skuddvekslinger, kjærlighetsaffærer og kriminelle imperier. Kritikere mente filmen var for selvgod.
• Kenneth Branagh i Mary Shelley’s Frankenstein
  Branagh spilte både regi og hovedrollen som Victor Frankenstein, med teatralske opptredener som overskygget resten av ensemblet.
• Kevin Smith i Jay and Silent Bob Strike Back
  Smith returnerte som Silent Bob i en film bygget på in-jokes og overdrevne ønsketenkning rundt sin fiktive alter ego.
• Taika Waititi i Jojo Rabbit
  Waititi spilte en absurd versjon av Adolf Hitler i en satirisk komedie der han stod i sentrum av handlingen.
• Spike Lee i She’s Gotta Have It
  Lee spilte en av mennene som jakter på Nola Darling, og plasserte dermed seg selv midt i filmens sentrale romantiske og seksuelle konflikter.
• Woody Allen i Manhattan
  Allen spilte gjentatte ganger intellektuelle romantiske ledere involvert med mye yngre kvinner, noe som senere ble sett på som problematisk.
• Vincent Gallo i The Brown Bunny
  Gallo spilte seg selv overfor Chloë Sevigny i en svært eksplisitt scene som overskygget resten av filmen ved premieren.
• Neil Breen i Fateful Findings
  Breen spiller seg selv som en genial figur som avdekker konspirasjoner og korrupsjon, og blir beundret av nesten alle rundt seg i sine bisarre filmer.
• James Cameron i Titanic
  Cameron leverte de skisserte hendene til Jacks nakenscene, noe som senere ble et kjent eksempel på hans involvering i egne filmer.

Hvorfor velger regissører å spille seg selv?

Noen ganger handler det om kunstnerisk uttrykk, andre ganger om kontroll eller økonomiske hensyn. Uansett kan valget om å spille seg selv bli en dobbeltsidig sverd. For noen blir det en legendarisk del av filmhistorien, mens andre blir stående igjen med kritikk for selvgodhet.

Én ting er sikkert: Når en regissør velger seg selv for en hovedrolle, blir det aldri glemt.