John Travoltas filmdebut en katastrofe: «Propeller One-Way Night Coach» faller gjennom

En film som aldri tar av

John Travoltas regidebut «Propeller One-Way Night Coach» er ikke en film – den er en katastrofe. Basert på Travoltas egen barnebok fra 1997, er dette en stiv, livløs og pinlig opplevelse som aldri når de følelsesmessige høydene han streber etter.

Ingen handling, ingen karakterer, ingen mening

Filmen følger den unge Jeff (Clark Shotwell) på en reise over USA sammen med moren sin, der han for første gang opplever flyving. Men historien er så tom og overfladisk at den føles vektløs. Det er ingen reelle konflikter, ingen dype karakterer og ingen temaer som gir mening. Scenene er fragmenterte, og det meste av filmen føles som en langvarig feberdrøm fylt med overfladiske minneglimt.

Travolta selv står for en konstant, påtrengende fortellerstemme som forklarer alt vi ser og føler – til det punktet at det blir komisk. Likevel klarer han aldri å formidle hva som egentlig gjorde denne reisen så spesiell for Jeff. Publikum sitter igjen med en følelse av tomhet, som om de har blitt vitne til en film som aldri egentlig eksisterer.

Visuell fattigdom og overfladisk nostalgi

Premieren på Filmfestivalen i Cannes ble starten på en rekke problemer. Den innledende animasjonen ser ut som en billig PowerPoint-presentasjon, og resten av filmen følger etter med uferdige visuelle effekter og en musikk som er påtrengende og irriterende. Selv om noen av svakhetene kunne vært tilgitt om resten av filmen hadde vært engasjerende, er historien om Jeffs første flyopplevelser så tom at den ikke engang veier noe.

Karakterene er flate og en-dimensjonale, og miljøene – hovedsakelig inne i fly som ser ut som hentet fra en gammel sitcom – bidrar ikke til å skape noen form for dybde. Travolta forsøker å formidle en følelse av nostalgi for jetset-æraen, men resultatet blir bare en overfladisk og kunstig gjenskapelse av en tid som aldri føles ekte.

En film uten overlevende

Med en spilletid på bare 60 minutter, ender filmen med en merkelig og plutselig avslutning der Travolta selv dukker opp. Det er uklart hvem denne filmen egentlig var ment for, eller hva poenget var. Kritikere og publikum er enige: dette er en film som faller gjennom på alle plan – visuelt, narrativt og følelsesmessig.

«En film som aldri tar av – bokstavelig talt og overført.» – Kritikerne

Hva gikk galt?

Travolta har tidligere vist talent både som skuespiller og produsent, men som regissør viser han ingen evne til å skape en sammenhengende eller engasjerende fortelling. Selv om han tydeligvis har en personlig tilknytning til historien, klarer han ikke å overføre denne følelsen til publikum. I stedet ender filmen opp som en overfladisk og kunstig gjenskapelse av en tidsepoke, uten noen form for substans eller mening.

Med «Propeller One-Way Night Coach» har Travolta skapt en film som ingen vil huske – og det er kanskje det mest skånsomme man kan si om dette mislykkede prosjektet.