Ryusuke Hamaguchi viser tidløshet i ny Cannes-film

Den engelske tittelen på Ryusuke Hamaguccis nye film, «All of a Sudden», kan virke ironisk – for det er ingenting plutselig over dette verket. Med en spilletid på tre timer og 16 minutter er det den lengste filmen i hovedkonkurransen under Cannes-festivalen, bare slått av Tiago Guedes’ «Aquí» med syv minutter. Filmen bygger på en lang natts samtale mellom to kvinner fra vidt forskjellige livsverdener, og krever full oppmerksomhet fra tilskueren.

Hamaguchi, kjent for «Asako I & II» og Oscar-nominerte «Drive My Car», viser igjen sitt talent for menneskelige dramaer med rikelig dialog. Sammen med Asghar Farhadis «Parallel Tales» er dette en av få ikke-franske filmer på årets festival som hovedsakelig er på fransk, men med stadige skifter mellom fransk og japansk.

I sentrum av handlingen står to kvinner med hver sine kamper. Marie-Lou Fontaine (spilt av Virginie Efira) er en fransk kvinne som driver et pleiehjem i Paris og snakker flytende japansk etter studier i landet. Mari Morisaki (Tao Okamoto) er en japansk teaterregissør med terminal kreft, som snakker fransk etter å ha studert i Paris. Mari er en eventyrlysten kvinne, mens Marie-Lou er overarbeidet og sliten, og har til og med flyttet inn på pleiehjemmet for å være nærmere arbeidet.

Da Marie-Lou en dag ser en opphisset, ikke-talende gutt jage etter bussen hun sitter på, griper omsorgsinstinktet inn. Hun hopper av og roer ham ned til en eldre mann og en yngre kvinne kommer til unnsetning. Gutten, Tomoki, viser seg å være autistisk, og de tre er i Paris for å sette opp et eksperimentelt teaterstykke kalt «Up Close, No One Is Normal». Tittelen fascinerer Marie-Lou, som til slutt takker ja til å se forestillingen – en enmannsforestilling om da Italia stengte alle sine psykiatriske institusjoner.

Forestillingen er både fengslende og langtrukken, og filmen lar den utspille seg i detalj. Tomoki viser seg å være barnebarnet til Gorô, skuespilleren som står bak monologen. Gjennom disse møtene utforsker Hamaguchi temaer som menneskelig verdighet, kulturell forståelse og den dype forbindelsen mellom mennesker på tvers av språk og bakgrunn.

For de som gir seg tid til filmens langsomme rytme, blir opplevelsen rik og givende. «All of a Sudden» er ikke en film man «ser» – den er en film man opplever.