Steven Soderberghs nye dokumentar om John Lennon: Et tidløst intervju foran tragedien

Steven Soderberghs dokumentar «John Lennon: The Last Interview» hadde premiere på Filmfestivalen i Cannes i forrige uke. Filmen skiller seg ut som en betydelig Cannes-entré, ikke bare på grunn av produksjonsmetodene, men fordi den gir et sjeldent innblikk i Lennons sinnstilstand bare timer før han ble skutt foran sitt hjem i New York i desember 1980.

Allerede i filmens første minutter hører vi Lennon uttale at han ønsker å lage musikk «til jeg er død og begravet – noe jeg håper skjer lenge frem i tid». Dessverre gikk han direkte fra intervjuet til studioet, spilte inn musikk i noen timer og returnerte hjem, hvor han ble drept. Denne åpningsreplikken blir dermed både uutholdelig og uimotståelig for tilskueren – og filmskaperen.

Soderbergh er ingen utnyttende filmskaper, men han gjenkjenner gull når han ser det. Og gull var det i form av et intervju som Lennon og hans kone, musen og kunstneriske partner Yoko Ono, gjennomførte dagen før han døde. Intervjuet var en del av en radiopromotering for deres nye album «Double Fantasy», utgitt i november 1980. Selv om paret hadde deltatt i omfattende intervjuer tidligere – blant annet for Playboy og Rolling Stone – var dette deres eneste radiointervju. Det ga Soderbergh høy lydkvalitet å jobbe med, og innholdet var minst like verdifullt.

Intervjuet varte i to timer og 45 minutter, og selv om intervjuerne ble bedt om å holde seg til temaet «Double Fantasy» og unngå spørsmål om The Beatles, var Lennon i en ekspansiv stemning. Samtalen ble filosofisk og reflekterende, og han snakket om musikk, farskap, fred og kjærlighet – samt det dopfylte «tapt år» han tilbrakte separert fra Yoko tidlig på 1970-tallet. Selvfølgelig kom han også inn på The Beatles, for ingen John Lennon-historie kan unngå dem.

På et tidspunkt trekker han en rød tråd gjennom hele sin karriere, fra «The Word» («ordet er kjærlighet») til «All You Need Is Love», «Give Peace a Chance» og «Imagine». For dem som har lest tidligere intervjuer med Lennon og Yoko fra samme periode, er det lite nytt i innholdet. Likevel gir den umiddelbare opplevelsen av å høre ham snakke om det, en spesiell intensitet. Soderbergh og redaktør Nancy Main har klippet inn 165 minutter med intervju til en 97-minutters film – med ett forbehold: Lennons og Yokos svar er langt mer interessante enn de fire radioprogramledernes spørsmål og kommentarer, som noen ganger kan virke distraherende.

Mens lydkvaliteten i intervjuet er utmerket, er det motsatte tilfellet med videokvaliteten. Filmskaperen måtte finne visuelle løsninger for å fylle bildet mens lydsporet gikk. Resultatet er en dokumentar som både hyller Lennons arv og minner oss om tragedien som fulgte bare timer senere.