Anmeldelse: «Sau i boksen» – Kore-edas rørende refleksjon over sorg og teknologi

Den japanske regissøren Hirokazu Kore-eda, kjent for filmer som Shoplifters og Still Walking, har igjen levert en film som balanserer mellom menneskelighet og teknologi. Hans siste verk, Sau i boksen, hadde premiere lørdag i hovedkonkurransen under Cannes-festivalen. Filmen skiller seg fra genrekonvensjoner ved å fokusere på sorg, tap og hvordan teknologi kan både hjelpe og forsterke smerten.

Allerede i åpningsscenen blir det klart at Kore-eda bevisst leker med ikonografien i sin historie. Kameraet sveiper over byen Yokohama, der arkitekturen smelter inn i det grønne landskapet. Menneskene i bygningene er knapt synlige, og en tekst opplyser at handlingen utspiller seg i en «ikke altfor fjern fremtid». En drone med en ukjent pakke krysser himmelen, samtidig som en annen flyr motsatt vei. Allerede her etableres temaene teknologi, natur og menneskehet side om side – men ikke nødvendigvis i harmoni.

Sentralt i filmen står ekteparet Otone Komoto (Haruka Ayase) og Kensuke Komoto (Daigo Yamamoto). Otone er arkitekt, og hjemmet deres er designet for å integrere seg med omgivelsene. Huset er fylt av naturlig lys, noe som gjør nettene desto mer ensomme. Paret har nylig mistet sønnen sin, Kakeru (Rimu Kuwaki), og i sin sorg blir Otone tilbudt en tjeneste: en humanoid robot som kan etterligne avdøde kjære.

Etter en kort betenkningstid bestemmer de seg for å prøve roboten, delvis fordi tjenesten er gratis. «Folkens ulykker kan være lønnsomme,» kommenterer Kensuke tørt mens de venter på at Kakeru-robotens skal ankomme. Den kunstige versjonen av sønnen blir snart en sentral del av deres hverdag, og Kore-edas langsomme, meditative tempo gir rom for dype refleksjoner over teknologiens rolle i sorgprosessen.

På overflaten er roboten en perfekt kopi av den avdøde Kakeru, men teknologiens begrensninger blir tydelige. Da Kensuke oppdager at roboten har justerbare intelligensinnstillinger og trenger å lades i en stol, kommenterer han at de egentlig har fått en «Tamagotchi kombinert med en Roomba». Roboten er ivrig etter å lære, men den mangler den ekte Kakerus livserfaring. Otone forsøker likevel å knytte seg til den kunstige versjonen av sønnen, samtidig som hun gradvis innser at ingen erstatning kan fylle tomrommet etter tapet.

«Sau i boksen» er ikke en film om teknologiens overlegenhet, men om menneskets sårbarhet og evne til å elske tross tap. Kore-eda viser igjen hvorfor han er en av samtidens mest respekterte filmskapere, med en film som både underholder og utfordrer til ettertanke.