Anmeldelse: ‘Sauenes detektiver’ – En morsom og tankefull kriminalhistorie med sauer i hovedrollene

Det er vanskelig å fastslå hvilken som var den aller første detektivhistorien noensinne, men om man trekker frem ‘De tre eplene’ fra ‘Tusen og en natt’ eller Edgar Allan Poes ‘Mordene i Rue Morgue’, er én ting sikkert: Ingen av dem handlet om sauer. Kriminalsjangeren er vid og mangfoldig, men inntil nylig var sauer en mangelvare i detektivhistorier. Ingen Sherlock Holmes, ingen Philip Marlowe og til og med ‘Nattsvermeren’ var overraskende fattig på sauer.

Først med Leonie Swanns tyske roman ‘Tre fulle poser: En sauedetektivhistorie’ fra 2005 og den nye filmatiseringen ‘Sauenes detektiver’ får vi endelig innblikk i hva vi har gått glipp av. Som en koselig detektivhistorie med dyr i hovedrollene, kan den rett og slett ikke bli bedre.

En uventet detektivhistorie med sauer som hovedpersoner

‘Sauenes detektiver’ følger tre sauer – Lily (Julia Louis-Dreyfus), Sebastian (Bryan Cranston) og Mopple (Chris O’Dowd) – som lever på en gård sammen med flokken og den snille eieren George (Hugh Jackman). Hver kveld leser George detektivhistorier for sauene, men da han dør under mystiske omstendigheter og den lokale politimannen (Nicholas Braun) viser seg å være fullstendig hjelpeløs, bestemmer Lily seg for å løse mysteriet selv.

Lily vet alt om detektivsjangeren, men vet ingenting om livet utenfor gården. Faktisk visste hun ikke engang hva død var før George døde. Sauene har nemlig en unik evne til å glemme det de ønsker, når de ønsker det. Hver gang noe ubehagelig skjer, sletter de det ganske enkelt fra hukommelsen. De vet ikke engang at sauer kan dø. De antar bare at de til slutt blir til skyer.

En koselig kriminalhistorie med et alvorlig lag

Den ‘koselige mysterien’ har alltid vært en slags paradoks, siden sjangeren skal være trøstende, samtidig som det vanligvis skjer et mord – noe som slett ikke er trøstende. ‘Sauenes detektiver’ er definitivt en koselig kriminalhistorie med alle de søte kjennetegnene. Likevel tar filmen også opp dette paradokset. Den handler om snakkende sauer som løser et mord uten blod, i en liten by full av merkelige karakterer, men samtidig konfronterer historien døden direkte. Mennesker dør. Dyr dør. Og gjennom filmen vokser Iris fra en naiv sau til nesten verdensvant – unnskyld, ‘ull-vant’.

Denne streken av ekte drama kunne ha vært filmens fallgrube, siden en film med tittelen ‘Sauenes detektiver’ lett ville fått merkelappen ‘for alle aldre’. Likevel er det mye lekne innslag rundt hvert hjørne. De søte gårdsdyrprøvene sliter med å forstå menneskelig kultur og havner i en rekke komiske situasjoner. De menneskelige karakterene er alle eksentriske, og filmfotograf George Steel fanger handlingen med en lys, fargerik og eventyrlig stil som passer perfekt for familieunderholdning. Men ‘for hele familien’ trenger ikke bety ‘uten dybde’. Mange av de mest feirede familiefilmene har en mørkere undertone, og ‘Sauenes detektiver’ er intet unntak.

En film som balanserer humor og alvor

Filmen klarer å balansere humor og alvor på en måte som gjør den underholdende for både barn og voksne. Selv om premisset med snakkende sauer kan virke latterlig, byr historien på refleksjoner over død, glemsel og tilhørighet. Sauene lever i en slags evig barndom der de kan glemme det vonde, men da de blir tvunget til å konfrontere virkeligheten, vokser de som individer.

Med et solid cast, inkludert kjente stemmer som Julia Louis-Dreyfus, Bryan Cranston og Chris O’Dowd, og en visuell stil som minner om en levende barnebok, er ‘Sauenes detektiver’ en film som både underholder og engasjerer. Den viser at kriminalhistorier ikke trenger å være mørke og dystre for å være spennende – noen ganger kan de også være søte, morsomme og tankevekkende.