Anmeldelse av ‘Well, I’ll Let You Go’: Et skjult mesterverk om sorg og taushet

Når en dramatiker forteller en ekte stor historie, er det ofte vanskelig å gjengi opplevelsen i en anmeldelse. Nytelsen ligger i å oppleve historien direkte på scenen, ikke i å lese om den. Publikumet må få lov til å skrelle av lagene én etter én, for å bli overrasket og rørt av det som avdekkes i stykket.

Bubba Weilers nye skuespill ‘Well, I’ll Let You Go’ hadde premiere på Studio Seaview i forrige uke, etter å ha blitt vist på Space at Irondale i Brooklyn i fjor. Som med nylig oppsetning av Jordan Tannahills ‘Prince Faggot’, gir Studio Seaview et verdifullt andreblikk på et lovende nytt verk.

Weilers fortelling er uvanlig. En enke (Quincy Tyler Bernstine) blir tvunget inn i en rekke samtaler med familie, venner og til og med fremmede etter ektemannens voldelige død – og hun har ingen lyst til å delta. Likevel lar hun dem snakke, fordi de trenger ordvekslingene mer enn hun gjør.

Som skuespiller beveger Bernstine seg oppover en turbulent elv i hele 110 minutter av Weilers enakter. Hun håndterer oppgaven ved å ta små skritt, veie ordene nøye og bare pause innimellom for å trekke pusten. Det er en målt tolkning som avslører mindre enn den holder tilbake, men likevel fullstendig tilfredsstillende.

‘Well, I’ll Let You Go’ består hovedsakelig av scener med to skuespillere, supplert av en forteller (Matthew Maher). Han gir oss tilsynelatende overflødige historiske detaljer om enkens hus, men har samtidig en romanforfatters evne til å vite nøyaktig hva alle karakterene tenker. I et mesterlig grep utsetter Weiler fortellerens identitet – eller hva som kan kalles hans alternative identitet.

Jack Serios regi fungerer ikke like godt med alle skuespillerne som med Bernstine og Maher. Det er spesielt tydelig i de siste scenene, der alle aktørene samles på scenen. Dette er mer en regissørteknikk for å flytte på møbler og rekvisitter (scenografi av Frank J. Oliva) enn et bilde av fellesskap, selv om det til slutt likevel blir det.

Stykket begynner med en tidlig morgen samtale mellom enken og hennes følelsesmessig utfordrende voksne sønn. Det er en god start, men Will Dagger, som spiller sønnen, er for effektiv til å gjøre lite sanselig. Scenen kan tolereres senere i stykket, men i starten skaper den bare forvirring. Det føles som om Dagger snakker et språk bare han forstår – en slags kunstig dyphet som verken er opplysende eller engasjerende.

Det er også en misforstått scene der Constance Shulman, som spiller den uønskede begravelsesagenten, etterfølger Daggers uklare replikker med en altfor bred TV-inspirert humor. Det bryter den ellers gjennomgående alvorlige tonen og føles som et feilgrep.

Til tross for disse svakhetene skinner ‘Well, I’ll Let You Go’ gjennom med autentisk menneskelighet og følelsesmessig tyngde. Bernstines prestasjon er det bærende elementet, og hennes evne til å formidle sorg gjennom stillhet og sparsomme ord er gripende. Publikumet sitter igjen med en følelse av å ha vært vitne til noe ekte og betydningsfullt – til tross for noen ujevnheter i oppsetningen.