Norsk filmskaperne bak «Sinner Supper Club»: En ny type film for og av skeive

En ny filmretning: Fra mumblecore til «mumblequeer»

Den amerikanske uavhengige filmbevegelsen mumblecore har inspirert nye undersjangre, og årets «Sinner Supper Club» er intet unntak. Filmen, som allerede omtales som både «mumblegore» og «mumblequeer», bryter med konvensjonene ved å sette skeive og transpersoner i sentrum – en bevegelse som regissørene Nora Kaye og Daisy Rosato omfavner fullt ut.

«Mumblecore startet her i USA,» forteller Kaye til Den of Geek under SXSW-festivalen i Austin, Texas. «Filmer som The Puffy Chair, Baghead og Creep var laget av folk som sa ‘faen ta studio-systemet’ og samlet venner for å lage film med det de hadde for hånden. Vi tenkte: Hva om vi gjorde det samme, men med en gruppe klovner, transpersoner og skeive i stedet for hovedsakelig hvite, cis-kjønnede menn?»

En improvisert fortelling om sorg og avskjed

«Sinner Supper Club» er en improvisert film som ble spilt inn på bare seks dager. Handlingen følger en turbulent gruppe skeive venner som samles til en siste fest før én av dem flytter fra New York på grunn av høye husleier. Det er imidlertid ikke bare en vanlig fest – det er deres første samling siden en felles venn døde. Den overnaturlige dimensjonen har fått enkelte til å kalle filmen «mumblegore», en undersjanger av horror som kombinerer mumblecore med ubehag og spenning.

«Mumblegore tar mumblecore et steg videre,» sier skuespiller Sophie Sagan-Gutherz. «Du ser på noe du egentlig ikke burde engasjere deg i, og det skaper stress og ubehag. Det er øyeblikk i vår film der vi bevisst går inn i den sjangeren.»

Inspirert av Dogme 95 og moderne teknologi

Regissørene hentet også inspirasjon fra Dogme 95-bevegelsen, spesielt Lars von Triers og Thomas Vinterbergs Festen, som var kjent for å fjerne kunstig pynt fra filmmediet. I tillegg valgte de å bruke en «forbruker»-kamera tilnærming – nemlig en iPhone.

«Det er en slags nostalgi rundt mini-DV-kameraer og videokameraer fra den tiden,» forklarer Rosato. «Filmer fra 2025 eller 2026 som ligner, er bra, men de føles ikke like ‘nåtidige’. Så vi spurte oss: Hva ville vært vår versjon av et mini-DV-kamera? Svaret var iPhone-en. Det begynte som et kreativt valg, men det gjorde også opptakene svært tilgjengelige. Jeg kunne for eksempel senke kameraet ned i dusjen for å filme en scene uten å bekymre meg for at det skulle gå i stykker. Vi puttet det i fryseren og festet det til en sykkel. Det gjorde det mye lettere å jobbe raskt og holde tritt med skuespillerne og idéene våre.»

Kaye legger til at bruken av iPhone tillot dem å komme tett på skuespillerne og skape en film med «fart og intensitet». De slapp å ta pauser for å rigge opp nye opptak, og fordi folk flest har en iPhone, ble barrieren for å delta i filmprosessen lavere.

En film for og av skeive

«Sinner Supper Club» er ikke bare en film om sorg og tap, men også en hyllest til skeiv fellesskap og motstandskraft. Ved å bruke improvisasjon og en rå, dokumentarisk stil, har Kaye og Rosato skapt noe som føles autentisk og umiddelbart.

«Vi ville lage en film som speiler vårt eget fellesskap,» sier Kaye. «Det handler om å vise at skeive mennesker også har rett til å fortelle sine egne historier, på våre premisser.»

«Det er ikke en film om sorg alene. Det er en film om hvordan vi håndterer sorg sammen – gjennom latter, krangler og til slutt, aksept.»