Netflix og roast-formatet: Fra underholdning til overflødighet?

Jeff Ross er en av komedieverdenens fremste roastere, og Netflix har på mange måter fått standup-specialer tilbake på kartet. Likevel reiser spørsmål seg når selskapet nå har forvandlet den klassiske roasten til en overdrevet, tre timer lang opplevelse uten humor. Hvem lider mest: de erfarne roasterne som må forholde seg til et ødelagt format, eller publikum som blir tvunget til å se på Pete Davidson som smiler falsk og Chelsea Handler som venter på at det skal ta slutt?

Fra underholdning til overflødighet

Netflixs nyeste roast, «The Roast of Kevin Hart», ble en påminnelse om hvor galt det kan gå når et format med så rik historie blir utvannet. Med en spilletid på tre timer – uten egentlig humor – ble det en ydmykende opplevelse for både utøvere og tilskuere. Selv co-CEO Ted Sarandos forsvant tilsynelatende fra sendingen, som om han ikke orket å se det hele.

Historien bak roast-formatet

Roast-tradisjonen har røtter tilbake til 1960- og 70-tallet, da legender som Dean Martin, Don Rickles og Jonathan Winters stod bak noen av de mest minneverdige øyeblikkene i amerikansk komedie. Disse roastene var eksklusive, improviserte og fylt av skarp humor. De ble sendt på TV og var en del av komedieelitenes indre krets.

Min egen far eide en bootleg-innspilling fra 1967 av en roast med Don Rickles, og det føltes som å få et glimt inn i komedieverdenens helligste rom. Disse øyeblikkene var ekte, spontane og fylt av en spenning som ikke lot seg kopiere.

Netflixs mislykkede eksperimenter

Netflix begynte å utforske roast-formatet i 2019 med serien «Historical Roasts», der Jeff Ross ledet fiktive roaster av historiske figurer som Abraham Lincoln og Anne Frank. Konseptet var merkelig og lite underholdende. I 2024 forsøkte selskapet seg igjen med «The Roast of Tom Brady», markedsført som «den største roasten gjennom tidene». Med en kapasitet på 18 000 tilskuere i Kia Forum – en scene som er død for komedie – og en spilletid på tre timer, var det en opplevelse som var dømt til å mislykkes.

Likevel fungerte Brady-roasten bedre enn forventet. Hvorfor? Fordi det var ekte komikere bak arrangementet, og fordi Brady selv var så ukomfortabel at det ble morsomt. Det var en spektakulær, om enn ufrivillig, underholdning. Til sammenligning minner det om Dean Martins roast av Ronald Reagan i 1973, der legender som Jack Benny og Phyllis Diller skarpt og presist angrep den fremtidige presidenten.

Hva gikk galt?

Problemet med Netflixs tilnærming er ikke bare spilletiden, men også mangelen på spontanitet og ekte følelse. Roast-formatet har alltid handlet om improvisasjon, ærlighet og en viss grad av ubehag – noe som gjør det morsomt. Når formatet blir overprodusert, med klipp og redigering som bryter flyten, mister det sin sjel.

Jeff Ross, som har vært en del av både de gode og dårlige Netflix-roastene, må ha kjent på smerten av å se en tradisjon bli forvandlet til en tre timer lang pliktøvelse. Publikum fortjener bedre enn å bli tvunget til å se på falske smil og desperate forsøk på humor.

Kan roast-formatet reddes?

Det er fortsatt håp. Hvis Netflix og andre streamingplattformer klarer å gå tilbake til roastenes røtter – med mindre scener, mer improvisasjon og ekte komikere i førersetet – kan formatet fortsatt være underholdende. Men så lenge selskapene fortsetter å prioritere kvantitet over kvalitet, vil roasten forbli en skygge av det den en gang var.

«Roast-formatet var en gang komedie på sitt beste – spontan, ærlig og full av liv. Nå er det blitt en overflødig, tre timer lang opplevelse som ingen ønsker å se.»