Designere sitter fast i usynlige fortellinger

Jeg har snakket med nok designere til å vite at når noen begynner å stille spørsmål ved om de burde slutte i jobben sin, handler det sjelden om mangel på alternativer. Det handler om mangel på tillatelse. Og ofte er denne tillatelsen holdt fanget av en fortelling som har blitt gjentatt så mange ganger at den føles like naturlig som å snakke om været.

Jeg snakker ikke om frykt du kan definere og argumentere imot. Det jeg beskriver er annerledes. Det er stille. Det er bakgrunnsstøy som gjør at det å bli værende føles som klokskap, mens det å slutte føles som uansvarlighet. Det kommer til uttrykk i hvordan designere snakker om sine tidsperspektiver, sin beredskap og sin takknemlighet. Og det er, nesten uten unntak, lært.

De tre mest vanlige fortellingene jeg hører, er ikke tilfeldige. De er spesifikke. De forsterkes av prestasjonskultur, LinkedIn-myte og hvordan UX-organisasjoner belønner etterlevelse. Etter år med coaching av UX-profesjonelle gjennom karriereskifter, har jeg sluttet å bli overrasket over disse historiene – og begynt å bli sint på vegne av dem som bærer dem.

De tre farligste karrierefortellingene

1. «Bare ett år til»

Denne fortellingen er forførende fordi den ikke høres ut som unnvikelse. Den høres ut som strategi. Den har et tall knyttet til seg, og det gir inntrykk av at du har en plan. Men se hva som skjer med den planen.

I de fleste tilfeller blir «ett år til» avhengig av en forfremmelse. Så skjer forfremmelsen, men så kommer det en omorganisering, og plutselig er det én stor satsning til de trenger deg på. Når den er ferdig, endrer økonomien seg, og plutselig er det ikke riktig tidspunkt å slutte. Tre år har gått, og målstangen har flyttet seg hver gang. Og det har skjedd så gradvis at du knapt har merket det.

Jeg har sett designere miste år av sitt profesjonelle liv på denne setningen, fordi den høres fornuftig ut. Den snakker språket om tålmodighet og ansvar. Men bortsett fra årene mister du tillit til din egen vurderingsevne. Hver gang du bestemmer deg for at du ikke er klar ennå, trener du inn troen på at du ikke er i stand til å vurdere din egen situasjon. Du trener instinktet ut av deg selv – og instinktet du trener bort er det samme som gjør deg god i jobben din.

Still deg selv disse to spørsmålene:

  • Hva venter du egentlig på?
  • Hvem bestemmer når den betingelsen er oppfylt?

2. «Jeg trenger mer erfaring»

Denne fortellingen oppstår i gapet mellom det du faktisk har bygget, og det du har blitt lært å tro teller som legitim erfaring. Jeg ser det spesielt hos designere fra historisk marginaliserte grupper – kvinner, førstegenerasjons akademikere – som har vokst opp med troen på at kvalifikasjoner er prisen for å ta plass. At du må være bedre forberedt enn alle andre for å bli ansett som klar.

Logikken er enkel: Hvis du ikke er klar ennå, har du ikke mislyktes ennå. Så det er tryggere å vente. Men dette er en felle. Erfaring kommer ikke av å vente – den kommer av å gjøre.

Mange designere bruker år på å samle på seg sertifikater, kurs og titler, mens de egentlig burde bygge porteføljen sin med reelle prosjekter. Spørsmålet er ikke om du er klar nok, men om du er villig til å ta steget og lære underveis.

3. «Jeg er så takknemlig for jobben min»

Denne fortellingen er den mest subtile, men også den farligste. Den sniker seg inn gjennom takknemlighetens dør og gjør det akseptabelt å bli værende i en jobb som ikke lenger gir mening.

Takknemlighet er en dyd, men den kan også bli en unnskyldning for å unngå å ta ansvar for eget liv. Når du sier «Jeg er så takknemlig», undertrykker du samtidig spørsmålet: Er jeg takknemlig nok til å bli her, eller burde jeg takke nei og gå videre?

Mange designere føler skyld når de vurderer å slutte, fordi de tror de skylder arbeidsgiveren sin lojalitet. Men sann lojalitet handler ikke om å bli værende på feil sted. Det handler om å bidra der du kan gjøre mest forskjell – for både deg selv og arbeidsgiveren.

Hvordan bryte ut av karrierefortellingene

De tre fortellingene ovenfor er ikke bare individuelle tanker – de er systemiske. De blir forsterket av bransjekultur, av sosiale medier og av organisasjoner som belønner etterlevelse fremfor nyskaping. Men de kan brytes.

Start med å identifisere hvilken fortelling som holder deg fast. Skriv den ned. Still deg selv de vanskelige spørsmålene: Er dette egentlig min egen mening, eller har jeg overtatt den fra noen andre? Hva ville skje hvis jeg testet grensen?

Deretter, handle. Ikke vent på at «riktig tidspunkt» skal dukke opp. Det kommer aldri. Det eneste tidspunktet som eksisterer, er nå.

«Du mister ikke år av livet ditt ved å ta et karriereskift. Du mister år ved å la andre bestemme når du skal leve det.»