Hva skjer med de livsvalgene du aldri tok?

En kollega som trodde hun visste

For noen uker siden traff jeg en tidligere kollega fra studieårene. Vi snakket om jobbene våre, og plutselig stoppet hun opp. «Jeg liker veien du har valgt,» sa hun, «men for ti år siden ville jeg sagt at du sikkert ville blitt dekan et sted.»

Jeg har tenkt det samme selv. I mange år virket det som det mest naturlige valget. Jeg elsket universitetene: den intellektuelle intensiteten, følelsen av å bidra til noe større, de kompliserte menneskelige systemene. Jeg var tiltrukket av lederskap og utfordringen med å hjelpe organisasjoner gjennom konflikter, usikkerhet og endringer. Jeg forsto akademia intuitivt og visste hvordan jeg skulle fungere der.

Det fantes en versjon av livet mitt som virket tydelig og forutsigbar lenge før den ble virkelighet. Likevel tok livet en annen retning. Jeg forlot høyere utdanning, bygget opp en coaching- og konsulentvirksomhet, og bruker nå mesteparten av tiden min på samtaler som er mer psykologisk utforskende og personlige enn det jeg en gang forestilte meg.

Det som slo meg med kollegaens kommentar, var ikke at den vekket anger. Den fikk meg til å reflektere over alle de veiene jeg ikke tok – og alle de versjonene av meg selv som aldri ble til virkelighet. Jeg tror mange høytpresterende voksne kjenner igjen denne følelsen.

Når suksess innsnevrer identiteten

I ungdommen føles identiteten vid og åpen. Flere fremtidige versjoner av oss selv eksisterer samtidig, fordi mulighetene fortsatt er til stede. Etter hvert som vi blir voksne, må vi konsentrere oss. Vi velger yrke, partner, by, institusjon, forpliktelser og ekspertiseområder. Vi blir mer gjenkjennelige for andre – og for oss selv.

Utviklingspsykologer har lenge påpekt at identitetsdannelse ikke bare handler om utforskning, men også om forpliktelse. Problemet er at kulturen vår nesten utelukkende definerer suksess gjennom det vi tilegner oss: stillingen vi oppnår, familien vi bygger, kompetansen vi tilegner oss, mulighetene vi skaffer oss. Mye mindre oppmerksomhet rettes mot hva suksess krever at vi gir avkall på.

Jeg ser dette ofte i coaching-arbeidet mitt, spesielt blant høytstående ledere. De er dyktige, respekterte, emosjonelt intelligente og kompetente. Mange har bygget meningsfulle liv og er takknemlige for det. Likevel ligger det ofte en annen følelse under overflaten – en følelse som kan være vanskelig å sette ord på.

De glemte versjonene av oss selv

Noen ganger kommer denne følelsen til overflaten på uventede måter. En klient gjenoppdager et gammelt kreativt prosjekt og blir overrasket over hvor sterkt hun reagerer. En annen innser at hun ikke husker når hun sist gjorde noe bare for glede – uten produktivitet, strategi eller nytte. En tredje reflekterer over et liv hun en gang drømte om, og oppdager at tankene ikke vil slippe taket.

Dette er ikke nødvendigvis anger. Det er en påminnelse om at vi, når vi velger én vei, alltid ofrer andre. Kanskje handler det ikke om å angre, men om å bli bevisst på hva vi har mistet – og hva vi fortsatt kan velge å prioritere.