Da jeg sluttet å følge den mannlige maktideologien

«Hvem er dine fiender?» Dette spørsmålet ble jeg stilt gjennom hele min yrkeskarriere. Og hver gang stod jeg tomhendt. Ingen fiender. Når svaret uteblev, var reaksjonen alltid den samme: Hvordan kan du påstå å være kompetent hvis du ikke har skapt mektige fiender?

Jeg begynte etter hvert å forstå at dette med fiender var rotfestet i en typisk mannlig maktforståelse. Menn ser ofte makt og seier slik: For at jeg skal vinne, må du tape. Rådet om å bli så mektig at du får fiender, var egentlig en oppfordring til å bli en aggressiv karrierekriger. Men her er poenget: Jeg ble mobbet som barn. Det var forferdelig. Allerede da bestemte jeg meg for at jeg aldri ville bli som de som gjorde meg vondt. Og om det ikke var bra for karrieren, så var det det. Jeg ville finne en annen vei.

Jeg har ofte lurt på om jeg begrenset meg selv ved å være for snill. Om jeg egentlig burde føle meg mektig? Skulle jeg opptre mektig selv om jeg ikke følte det? Gjør jeg lederjobben feil fordi jeg ikke føler meg mektig? Selv i de største rollene mine – der jeg hadde reell makt, med tusenvis av ansatte, millioner i budsjett og milliarder i omsetning – følte jeg meg aldri personlig mektig. Det var mest en knusende følelse av ansvar.

I årevis var jeg usikker på hvordan jeg skulle forholde meg til dette maktbegrepet.

Møtet med mobberen på topp

En dag ble det helt klart hva jeg måtte gjøre med denne forestillingen om å opptre mektig som mennene rundt meg. Jeg var på et kundemøte på Long Island. I et lite konferanserom satt IT-sjefen – en dominerende type – og en av hans underordnede, som jeg kaller Seth. IT-sjefen sa: «Problemet vårt er at Seth gjør dumme feil. Han er ikke god nok til jobben. Ingen lytter til ham. Han ødelegger alt.» Seth så liten og ydmyket ut. Jeg krympet meg og følte med ham. Jeg visste hvordan det føltes å bli mobbet. «Lille Patty», som selv hadde vært utsatt for mobbing, kjente på gamle usikkerheter og frykt da hun så hvordan IT-sjefen ydmyket Seth.

Jeg hadde jobbet med Seth tidligere. Han var hundre ganger mer kompetent enn IT-sjefen. Problemet var ikke Seth. IT-sjefen var en ren mobber. Men så skjedde noe merkelig og ubehagelig da IT-sjefen fulgte meg ut og vi traff hans sjef i resepsjonen: plutselig ble han en ydmyk underdanig som krympet seg foran sin egen overordnede. Jeg ble sjokkert. Han trengte å ydmyke Seth for å føle seg mektig, men var redd for å utøve makt overfor sin egen sjef.

Da skjønte jeg: ekte makt handler ikke om å knuse andre, men om å løfte dem. Jeg bestemte meg for å aldri la meg styre av en maktforståelse som bygger på frykt og undertrykking. Det var ikke bare en avgjørelse om integritet – det var en avgjørelse om å definere makt på mine egne premisser.