Directive 8020: Et lovende spill som mister fart og spenning

Et håpefullt start med atmosfære og spenning

Directive 8020, utviklet av Supermassive Games, tar spilleren med på en reise med romskipet Cassiopeia, som forlot jorden for 12 lysår siden i håp om å finne en ny planet for menneskeheten. Jorden er døende, og astronautene om bord bærer på menneskehetens skjebne. Men når fremmed liv truer eksistensen vår, oppstår det et moralsk dilemma: Hva gjør du når ordre som Direktiv 8020 krever handling?

Med et prisnivå på 49,99 dollar og en spilletid på rundt 12 timer for det beste utfallet, lover Directive 8020 høy gjenspillingsverdi. Spillet byr på utforskning og valg som påvirker historiens gang, men dessverre blir disse elementene svekket av forutsigbarhet og manglende spenning.

En sterk åpning med potensial

Directive 8020 starter lovende med en atmosfærisk og mystisk tone. Spilleren blir introdusert for to av mannskapet om bord, Carter og Simms, der kjemien mellom dem umiddelbart skaper engasjement. Konflikten starter raskt da en meteor treffer romskipet og forårsaker strukturelle skader. Visuelt imponerende og med høy innsats, skaper åpningen en følelse av isolasjon og fare.

Spillets sterke start byr på mysterier og spenning, men dette endrer seg brått når spilleren hopper både fysisk og tidsmessig fremover i historien. Carter er ikke lenger den eneste spillbare karakteren, og Directive 8020 mister gradvis kontrollen over historiens tempo. Det som startet som en lovende sci-fi-opplevelse, ender opp med å bli en skuffelse midt i handlingen.

Forutsigbarhet og manglende utfordring

Directive 8020 prøver å introdusere nye elementer, som stealth-mekanikker, for å variere opplevelsen. Spillet kombinerer utforskning og overlevelseshåndtering med interaktive filmopplevelser, noe som vanligvis fungerer godt i spill som Dark Pictures-serien. Dessverre blir stealth-sekvensene raskt repetitive og kjedelige.

I stedet for å oppleve intensitet og press, som i tidligere spill med QTE-er (Quick-Time Events) eller utfordrende mekanikker som Don’t Move, Don’t Breathe, får spilleren ubegrenset tid til å snike seg forbi fiender med svært forutsigbar patruljeringsatferd. Målet er å unngå oppdagelse, men fiendene er så enkle å unngå at spenningen forsvinner fullstendig. I stedet for å føle seg presset av tid eller utfordringer, sitter spilleren igjen med en følelse av at spillet ikke klarer å holde tritt med sin egen ambisjon.

Et spill som ikke leverer på løftene

Forventningene var høye etter at Supermassive Games tidligere har levert minneverdige opplevelser som Until Dawn og The Dark Pictures Anthology. Men Directive 8020 klarer ikke å leve opp til dette. Spillets sterke start og lovende konsept blir svekket av en svak midtdel og manglende variasjon i gameplayet.

Stealth-mekanikkene, som skulle tilføre variasjon, ender opp med å bli en byrde. Spilleren blir ikke utfordret, og spenningen som tidligere spill i sjangeren har klart å skape, mangler fullstendig. I stedet for å bli revet med av historiens utvikling, sitter man igjen med en følelse av at Directive 8020 er et spill som har mistet sin retning.

Konklusjon: Et spill med potensial, men som ikke når målet

Directive 8020 har alle forutsetninger for å bli en minneverdig opplevelse: en engasjerende sci-fi-historie, atmosfære og muligheter for valg som påvirker utfallet. Dessverre klarer ikke spillet å opprettholde spenningen og utfordringene gjennom hele opplevelsen.

For spillere som er fan av interaktive eventyr og Supermassive Games, kan Directive 8020 likevel være verdt et forsøk. Men forvent ikke en opplevelse som leverer på det nivået som tidligere spill i sjangeren har klart. Spillet ender opp med å bli en skuffelse, og mister seg selv i en forutsigbar og kjedelig midtdel.