Det var en tid da ungdommens voldsomme følelser og handlinger preget livene deres. Minner om en kniv som ble gravd ned i jorden for å unngå alarmsystemer, som om de ikke allerede hadde skapt nok uro og smerte mellom seg. Det endte i rettssalen, og nå, mange år senere, kan hun se tilbake på disse hendelsene med avstand – til og med med en viss medfølelse.
De personene hun en gang var, fremstår nå som karikaturer av seg selv: overfladiske, selvopptatte og naive. Det er vanskelig å tilgi dem for å ha vært like unge og uvitende som hun selv var den gangen. Men tiden har forandret perspektivet.
I stedet for å dvele ved fortiden, plasseres hun nå på en smal skiferhelle midt i byparken. Fjellet under henne er fem hundre millioner år gammelt, en levning fra en fjern fortid. Kvinnen, som har passert sytti, bærer en gammel, indisk bomullskjole i lilla – litt slitt, men likevel med en slags skjønnhet som harmonerer med den oppsprukne steinen.
En smeltende isbre har etterlatt henne der, som en påminnelse om tidens gang. Hun har overlevd sin egen vold og kaos. Kanskje begynner hun nå å fortelle sin historie, ikke som en tragedie, men som et vitnesbyrd om motstandskraft og fornyelse.