Hvor gammel skal jeg se ut? Aldring og presset for evig ungdom

Presset for evig ungdom

For noen måneder siden, under en av mine mange nattlige ritualer, innrømmet jeg en frykt jeg lenge hadde holdt skjult. Kanskje av skam, kanskje av fornektelse – eller en blanding av begge. Før leggetid plasserer jeg med kirurgisk presisjon en lagvis overflate av klistremerker på ansiktet mitt. Merket heter Frownies, og de markedsføres som et billigere og mindre inngripende alternativ til Botox. De beige lappene, formet for å passe rundt øyne, panne og munn, skal visstnok få rynker til å forsvinne over natten. Eller det påstås i hvert fall.

Men ingen med selvtillit i ansiktet sitt ville frivillig lime på seg plaster som stivner til betong. Jeg gjør det fordi jeg ser at alderen gjør seg gjeldende, og det misliker jeg sterkt. Som kvinne i 30-årene, med mange år foran meg, ønsker jeg ikke å bli usynlig når samfunnet begynner å se på meg med andre øyne. Jeg vil ikke bli en som forsvinner i mengden når huden begynner å slappe eller rynkene ikke lar seg skjule med plaster. Jeg ønsker å se mystisk ut – ikke som et barn, men som en tidsløs skapning. (Jeg er meg bevisst at dette er en bekymring for de privilegerte, men frykt ikke: Jeg bekymrer meg også for om jeg klarer å betale regningene hver måned. Jeg rommer mange motsetninger.)

Arven fra 2000-tallet

Jeg tilhører en generasjon som vokste opp med magasiner og underholdning som glorifiserte skjønnhet, ungdom og tynnhet til det ytterste. Nå har trendene kommet tilbake, men med en ny dimensjon: presset fra sosiale medier og den økte tilgjengeligheten av kosmetiske inngrep. I en periode med store livsforandringer spurte jeg meg selv om jeg skulle ignorere det konstante presset for å se perfekt ut – og hva det ville bety for min identitet hvis jeg gjorde det.

Ønsket om å ikke eldes er latterlig, det vet jeg. Vi er alle på vei mot det samme uunngåelige målet. Men noen når målet med færre porer og færre rynker enn andre.

Kosmetikkens nye normal

Inngrep som Botox, fyllstoffer og ansiktsløftninger er ikke nye, men deres utbredelse er slående. Ifølge American Society of Plastic Surgeons økte bruken av Botox og lignende midler med 73 prosent mellom 2019 og 2022. Fyllstoffer var i 2024 det nest mest populære «minimalt invasive» inngrepet. Siden 2017 har kirurger rapportert en økning på 60 prosent i antall ansiktsløftninger, og stadig yngre pasienter etterspør slike behandlinger. Selv om flere menn nå benytter seg av kosmetiske inngrep, er det fortsatt kvinner som dominerer i statistikken.

Totalt sett økte estetiske prosedyrer med 40 prosent globalt mellom 2020 og 2023, ifølge en studie. Men det stopper ikke med ansiktet. Mange forsøker også å endre kroppen sin. Nesten én av åtte amerikanske voksne har ifølge undersøkelser uttalt at de ønsker å gjennomgå kosmetisk kirurgi for å endre utseendet sitt.

Hvorfor føles aldring som et nederlag?

Spørsmålet er: Hvorfor opplever vi aldring som noe negativt? Aldring er en naturlig del av livet, men samfunnet har gjort det til en fiende. Sosiale medier og reklameindustrien forsterker bildet av at ungdom er synonymt med skjønnhet, suksess og verdighet. Når rynker dukker opp, føles det som om vi mister kontrollen – ikke bare over utseendet, men over hvordan vi blir oppfattet.

«Vi er alle på vei mot det samme uunngåelige målet. Men noen når målet med færre porer og færre rynker enn andre.»

Kan vi unngå presset?

Det er lett å si at vi skal akseptere aldring, men det er vanskeligere å leve etter det. Spesielt når omgivelsene hele tiden minner oss på at vi burde se yngre ut. Kanskje handler det ikke om å bekjempe aldring, men om å definere hva skjønnhet og verdighet betyr for oss selv – uavhengig av alder.

For min del fortsetter jeg å lime på plaster hver kveld. Ikke fordi jeg tror de vil fungere, men fordi det gir meg en følelse av kontroll i en verden som stadig presser på for å se perfekt ut.