Da jeg var barn, virket det som om alle kvinnelige hovedpersoner i romantiske komedier var journalister. De jobbet på aviser i filmer som Kissing Jessica Stein, Sleepless in Seattle, The Holiday, Never Been Kissed og When Harry Met Sally. Hvis de ikke jobbet på aviser, var de redaktører i glansete magasiner, som i How to Lose a Guy in 10 Days og 13 Going on 30. I Hitch var hun en sladderspaltist – det teller også. Eller kanskje hun jobbet i forlagsbransjen, som i Bridget Jones’s Diary. Uansett var de kvinner som skrev i store byer, og de tok jobbene sine på alvor.
Men det egentlige plotet i disse filmene var alltid kjærlighetshistorien. Hvem ville hovedpersonen ende opp med? Ofte var det personen hun hatet først. Slik var det i de fleste tilfellene.
The Devil Wears Prada var annerledes. Mens de andre filmene handlet om å forelske seg i en partner, var The Devil Wears Prada en film om å forelske seg i jobben. Andy (Anne Hathaway) var nyutdannet fra Northwestern og drømte om å bli seriøs journalist. Det eneste hun fikk tilbud om, var en stilling som assistent for redaktøren i Runway. I motsetning til de andre hovedpersonene, hadde Andy allerede en kjæreste, Nate, da filmen begynte. Han var lite støttende og fungerte som en slags moralsk kompass i 2006. Den Andy Nate kjente fra Northwestern brydde seg ikke om Paris Fashion Week, hvilken designer noen brukte, eller om håret hennes var riktig. Den Andyen brydde seg om journalistikk, om å rapportere, om å forandre verden.
Filmen viser hvordan Andy gradvis utvikler en lidenskap for moteverdenen, til tross for sine opprinnelige ambisjoner. Hun går fra å være en idealistisk journalist til å bli en dedikert assistent – og til slutt en del av systemet hun opprinnelig ville kritisere. Dette speiler en større diskusjon om hvordan media og journalistikk blir framstilt i populærkulturen: som ofre for kommersialisme eller som maktspillere i samfunnet.
Samtidig stiller filmen spørsmål ved hva som egentlig betyr mest for unge kvinner på lerretet. Er det karriere, kjærlighet eller balansen mellom dem? The Devil Wears Prada foreslår at det kanskje er mulig å elske begge deler – men til hvilken pris?