Da Vogue ble til Miranda Priestly – historien bak *The Devil Wears Prada*

Da *The Devil Wears Prada* ble lansert i 2003, forsøkte forfatter Lauren Weisberger å avvise spekulasjonene om at boken var inspirert av hennes egne erfaringer fra motebransjen. I et intervju med Publishers Weekly påpekte hun at mange av historiene stammet fra hennes venner, som jobbet i magasinbransjen, PR eller reklame.

«Så mye av boken består av historier fra vennene mine,» sa hun. «Mange av dem endte opp i magasiner, motebransjen eller reklamebransjen. Grusomme historier er de samme overalt.»

Hennes erfaringer var knyttet til Vogue, under ledelse av daværende sjefredaktør Anna Wintour – kvinnen som senere ble inspirasjonen for den fiktive tyrannen Miranda Priestly i boken. Siden den gang har boken, filmen, en musikal og oppfølgeren blitt en kulturell fenomen som har overgått all oppmerksomhet rundt utgivelsen.

Nå, i forbindelse med premieren på The Devil Wears Prada 2 1. mai, har Vogue publisert dusinvis av artikler om fenomenet – en tydelig endring fra da boken først kom ut.

Fra avstand til omfavnelse

I 2003 var Wintours offisielle holdning til boken nøye avveid. I en artikkel i The New York Times beskrev journalisten David Carr hvordan Wintour hadde ført Vogue fremover ved å ta i bruk kjendiser på forsidene da motemodeller var det vanlige. Artikkelen avsluttet med en anekdote som illustrerte hennes reaksjon på boken:

«Hun ville ikke kommentere direkte, men hennes holdning var tydelig: Boken var irrelevant.»

Et fenomen som har overlevd tidens tann

Det som startet som en internasjonal bestselger og senere en film med Meryl Streep i hovedrollen, har utviklet seg til en kulturell referanse. Miranda Priestly, med sin ikoniske frase «That’s all», er blitt et symbol på makt og perfeksjonisme i motebransjen.

Nå, to tiår senere, har Vogue selv omfavnet arven etter boken. Gjennom artikler, intervjuer og tilbakeblikk hyller magasinet både boken og filmen – en fullstendig endring fra den kjølige mottakelsen for 20 år siden.