Life is Strange: Reunion – En skuffende slutt på en elsket serie

Da Life is Strange første gang kom ut i 2015, ble det raskt en av de mest minneverdige fortelleropplevelsene i spillverdenen. Med et sterkt fokus på valg og tidssløyfer, skapte spillet en unik interaktivitet som satte standarden for narrative spill. Til tross for noen svakheter i manuset, ble historiens klimaks en av de mest minneverdige i spillhistorien.

Men interessen for serien dalte etter hvert som Square Enix håndterte franchise på en ustrukturert måte med oppfølgere, prequeler og sidehistorier. Nå kommer Life is Strange: Reunion – og for mange fans blir dette det definitive sluttepunktet. Spesielt for de som, som undertegnede, lenge har sett frem til en verdig avslutning på Max Caulfields og Chloe Prices historie.

En rotete start på en allerede komplisert historie

Life is Strange: Reunion starter med rot. Selv om spillet er ment som andre del av en todelt historie (etter Double Exposure), er det fullt mulig å spille det uten forhåndskunnskap. Dette er allerede et dårlig tegn. Før spillet begynner, får spilleren presentert et kort sammendrag av hva som skjedde i originalspillet og Double Exposure, før man blir bedt om å velge fem viktige valg fra tidligere spill. Disse valgene kan også tilfeldiggenereres.

Historien i Reunion starter med at Max Caulfield har slått seg til ro som fotografilærer ved Caledon University i Lakeport. Ni måneder etter klimakset i Double Exposure vender hun tilbake fra en helgetur og oppdager at universitetet står i brann. Flere av vennene hennes omkommer i kaoset. I et desperat forsøk bruker Max sine krefter til å spole tiden tilbake til et selfie tatt tre dager før ulykken, fast bestemt på å forhindre brannen og redde alle.

Chloe vender tilbake – men til hvilken pris?

Parallelt med Max’ reise kommer Chloe Price til Caledon på leting etter henne. Chloe har minner fra begge tidslinjene fra originalspillet, noe som forklarer hvorfor hun overlevde Max’ offer for å redde Arcadia Bay i det første spillet. Dette er spillutviklernes måte å forklare Chloes tilbakekomst, men forklaringen føles påtvunget og lite troverdig.

Problemet er at Reunion i løpet av sine om lag tolv timers spilltid må forholde seg til alle de uavklarte plottrådene og karakterene fra Double Exposure, samtidig som den skal integrere Chloe på en naturlig måte. Resultatet blir en historie som føles overbelastet og ufokusert.

Mekanikkene faller igjennom

De tidligere tidssløyfe-mekanikkene fra Double Exposure er borte. Max er tilbake til sin klassiske tidsomskrivning, mens Chloe kan bruke sin «backtalk»-mekanikk fra prequel-spin-offen Before the Storm. Ingen av disse mekanikkene føles imidlertid gjennomtenkte, og å veksle mellom dem i et kort spill gjør dem til motsetninger. Det er få situasjoner der mekanikkene føles naturlige eller tilfører noe til opplevelsen.

I tillegg blir spillets struktur delt mellom de to hovedpersonene, noe som ytterligere svekker den narrative flyten. Valgene spilleren tar i Max’ del av spillet har lite innvirkning på Chloes del, og omvendt. Dette skaper en følelse av at historien ikke henger sammen, og at spillerens valg ikke betyr noe.

En skuffende slutt på en elsket serie

Forventningene til Life is Strange: Reunion var høye. Etter år med rotete oppfølgere og ustrukturert franchisehåndtering håpet mange fans på en verdig avslutning på Max og Chloes historie. Dessverre lever ikke spillet opp til disse forventningene.

Med uklare mekanikker, en overbelastet handling og lite troverdige forklaringer på tilbakekomsten av sentrale karakterer, blir Reunion en skuffelse. Spillet klarer ikke å levere den følelsesmessige tyngden og de meningsfulle valgene som gjorde originalen så minneverdig. For mange vil dette bli det endelige beviset på at Life is Strange-serien har mistet sin retning.

«Life is Strange: Reunion er en påminnelse om at ikke alle serier fortjener en avslutning – og at noen historier bør få lov til å forbli ufullførte.»