Michael – en kjedelig biografi uten substans om poplegenden

En film som unngår det meste av Jacksons liv

Etter å ha sett Michael, den nye biografiske filmen om Michael Jackson, sitter man igjen med ett klart inntrykk: Hva var egentlig hensikten med dette prosjektet? Filmens pitch måtte ha vært like kjedelig som selve resultatet. La oss lage en film om Michael Jackson – en av historiens mest talentfulle, merkelige og omstridte artister – men uten å si noe som helst interessant om ham. Ikke engang en liten antydning.

Man fristes til å sammenligne filmen med en Wikipedia-side med musikk, men selv det er for snilt. Wikipedia-artikler om kjente personer inneholder vanligvis en seksjon om kontroverser. Denne filmen glatter imidlertid alle ujevnheter i Jacksons liv til en perfekt, ugjennomtrengelig overflate – som en filmisk utgave av en ismaskin på en skøytebane. Målet synes å ha vært å unngå enhver form for perspektiv eller innsikt om en av historiens mest fascinerende underholdere. Resultatet er like spenningsløst som sykehuskost. Og når filmen er ferdig, kan man nesten ønske seg en terminal hendelse for å slippe unna.

Filmen burde ha hett Mehchael.

Overfladisk behandling av Jacksons forhold til faren

Det er en viss konflikt i filmen om Jacksons forhold til faren, Joseph Jackson, som skal ha vært hard og kontrollerende. Men dette temaet blir bare såvidt berørt, og filmen skraper knapt i overflaten av den påståtte undertrykkelsen og misbruket faren skal ha påført sønnen. Det er ingen thriller her, og ingen dypere innsikt.

Filmen ble produsert under omstendigheter som gjorde en mer ærlig fremstilling lite sannsynlig. Jacksons bo var involvert i prosjektet, noe som trolig bidro til at familiens traumer ble tonet ned. Etter at opptakene var ferdige, måtte filmen imidlertid gjennom en fullstendig omstrukturering. Årsaken? Den opprinnelige slutten var forbudt ifølge en juridisk avtale.

«Den siste tredjedelen av filmen handlet opprinnelig om en rettssak fra 1993 der en 13 år gammel gutt anklaget Jackson for overgrep, noe Jackson benektet,» skrev The Wall Street Journal. «Jacksons bo oppdaget først etter at opptakene var ferdige at forliket med guttens familie forbød all kommersiell bruk av saken.»

Boet innså at de ikke lovlig kunne fortelle Jacksons historie slik den faktisk var, og valgte derfor å endre manuset til å handle om Jacksons konflikter med den kontrollerende faren. Men også dette temaet er så grundig renset for innhold at det nesten ikke eksisterer.

Musikken blir begravd i moderne lydmiks

Det som er igjen, er musikken – spesielt de tidlige 1980-talls hitsene som gjorde Jackson til superstjerne. Jacksons tidlige soloalbum er uangripelige, ikke minst Thriller, som kanskje er det største popalbumet gjennom tidene. Produsert av Quincy Jones og fylt med livlige, sammensatte rytmer, er det et rent lydmessig mesterverk, innspilt med et nesten ubegrenset budsjett på toppen av den analoge æraen.

Hvis filmen skulle ha hatt noen verdi, burde den vært en mulighet til å la publikum oppleve disse låtene i all sin glans. (Har du aldri hørt «Beat It» på gode høyttalere? Gjør det nå.)

I stedet begraver Michael musikken under moderne surround-lydmiks, der viktige musikalske øyeblikk drukner i dialog. Det høres bedre ut enn vanlige ørepropper, men filmen mister dermed mye av den opprinnelige magien. Musikken fortjente bedre enn å bli redusert til bakgrunnsstøy i en ellers kjedelig film.