Widow’s Bay: En mørk komedie som treffer blinken

Horror komedier er en krevende sjanger. For å fungere må de balansere ekte frykt med humorens lettelse, samtidig som de bevarer den nødvendige patosen for at begge deler skal lande. Shaun of the Dead satte en høy standard, og få har klart å nå de samme høydene siden. Den nye Apple TV-serien Widow’s Bay treffer imidlertid blinken.

Serien kommer akkurat til sin rett rett etter å ha sett The American, der Matthew Rhys spilte en russisk spion som hatet spionlivet. I Widow’s Bay spiller Rhys den like motvillige ordføreren Tom Loftis, som drømmer om å forvandle den slumrende fiskerlandsbyen Widow’s Bay til neste Martha’s Vineyard. Problemet? Nesten alle innbyggerne mener byen er forhekset – spesielt den skumle, gamle fiskeren Wyck, spilt av den alltid underholdende Stephen Root.

En av tingene jeg setter mest pris på med serien, er at den ikke spinner rundt spørsmålet om byen faktisk er forhekset. Den er forhekset, og Loftis’ fornektelse blir bare mer lattervekkende etter hvert som han overnatter på et hjemsøkt hotell og blir jaget av en hav-hag. Disse hendelsene – og Loftis’ uvillighet til å innrømme det åpenbare – blir kilden til komedien. Det gjør at Widow’s Bay føles som en ekte by med mørk historie, der karakterene får mer dybde når vi forstår at de ikke prøver å bevise eller motbevise det overnaturlige, men heller reagerer på livets absurditet.

Serien tar ideen om å bo i en hjemsøkt by på alvor – noe som til slutt blir latterlig morsomt å se på.

En episode uten ordføreren

I den nyeste episoden er Loftis nesten fraværende. I stedet følger vi hans deprimerte assistent Patricia, spilt av Kate O’Flynn. Patricia har bodd på øya hele livet og er ikke spesielt populær, delvis fordi hun påstår å være den eneste overlevende etter et møte med en lokal seriemorder. Etter å ha funnet en merkelig selvhjelpsbok bestemmer hun seg for å holde en fest for å bevise at hun fortjener venner. Som forventet går alt galt, og øyeblikket da avsløringen kommer, fikk meg og mannen min til å le så hardt at vi måtte pause episoden.

Detaljene som skaper stemningen

Det som gjør de skumle øyeblikkene så effektive, er oppmerksomheten på detaljene i rekvisittene. Da Loftis overnatter på det hjemsøkte hotellet, finner han en rekke merkelige brettspill. Ett er et kortspill med det enkle navnet Run! Et annet ser ut som et brettspill med navnet Teeth, men når han åpner det, ligger det en tang inni. Like morsomt er det med Patricias selvhjelpsbok, som tilbyr henne to linjer å skrive om hva hun liker med seg selv – resten av siden er derimot blank, for å fylle inn egenskaper hun ikke liker.