Dyrevernarbeidere i USA sliter med psykiske belastninger

Hverdagen bak dyrevernets frontlinje

Lauren jobbet i nesten ti år som dyrevernleder i et fylke i Nord-Georgia. Arbeidet var krevende og krevde konstant beredskap. Hun og kollegene hennes håndterte saker om dyremishandling, forsømmelse, hundebitt og rømte dyr. Å redde dyr var, og er fortsatt, Laurens livs kall. Men noen uker ble belastningen for stor.

Et avgjørende vendepunkt

I begynnelsen av 2024 opplevde Lauren et avgjørende øyeblikk som endret hennes syn på yrket. Hun ble sendt til et hus der en mann hadde 27 jakthunder stående ute i iskaldt vær uten ly. Mannen drev ulovlig oppdrett av jakthunder, og myndighetene hadde allerede påpekt at hundene måtte få ly. Til tross for dette hadde han ikke gjort noe. Da Lauren og kollegene hennes ankom, stod de overfor et brutalt valg: la hundene fryse i hjel eller ta dem inn på dyreasylet – der de ville bli stående i uvisse i påvente av etterforskning og rettsprosess.

De valgte å ta hundene inn. Men dyreasylet var allerede overfylt. For å gi plass til de 27 hundene, måtte Lauren og kollegene ta en tung beslutning: de avlivet flere dyr den dagen for å skape plass. «Dyrevernarbeideren er den som må stå over kroppen og bestemme: Er dette dagen dyret skal dø?» forteller Lauren. «Og dessverre er noe av dette noe du bærer med deg resten av livet,» legger hun til. (Lauren er et pseudonym. Hun ønsket anonymitet for å snakke åpent om sensitive temaer siden hun fortsatt er aktiv i dyrevernet i Georgia.)

Flere belastninger på kort tid

Bare noen dager senere ble Lauren sendt til en hendelse der to hunder hadde angrepet mennesker og blitt skutt av politiet. En av hundene døde, mens den andre ble fraktet til veterinær. Samtidig herjet en alvorlig sykdomsutbrudd på dyreasylet, og en av Laurens kolleger ble skadet under forsøk på å fange en rømt hund.

«Hvordan skal jeg klare å håndtere alt dette mentalt og følelsesmessig samtidig?» spurte hun seg selv. Ikke lenge etter sluttet hun i jobben.

Psykiske belastninger i dyrevernet

Laurens erfaringer er dessverre ikke unike. Dyrevernarbeidere i USA utsettes jevnlig for traumatiske hendelser som kan føre til alvorlige psykiske belastninger. De må håndtere:

• Dyremishandling og forsømmelse
• Nødslakting på grunn av overbefolkning
• Konstant press på ressurser
• Følelsesmessig utmattelse

Til tross for at husdyr spiller en stor rolle i amerikansk kultur, har problemet med psykiske belastninger blant dyrevernarbeidere fått lite oppmerksomhet. Forskning tilbake til 1980-tallet viser at mange sliter med traumer og utbrenthet, men likevel er temaet lite debattert.

Hvorfor slutter så mange?

Mange dyrevernarbeidere velger å slutte på grunn av den psykiske belastningen. De utsettes for situasjoner der de må ta livsviktige avgjørelser om dyrs liv og død, samtidig som de håndterer mangel på ressurser og støtte. Dette kan føre til:

• Posttraumatisk stresslidelse (PTSD)
• Utbrenthet
• Angst og depresjon
• Følelse av maktesløshet

Lauren er en av mange som har valgt å forlate yrket. «Noe av det verste var å måtte stå over kroppen til et dyr og bestemme at det var deres tid,» sier hun. «Det er en byrde ingen burde bære alene.»

Behov for bedre støtte og ressurser

Eksperter peker på at dyrevernsektoren trenger bedre støtte for å håndtere de psykiske belastningene arbeiderne utsettes for. Dette inkluderer:

• Tilgang til psykologisk støtte og rådgivning
• Trening i stressmestring og traumebehandling
• Bedre ressurser for å forebygge overbefolkning på dyreasyler
• Økt oppmerksomhet rundt problemet i media og politikk

Uten tiltak risikerer flere dyrevernarbeidere å bli ofre for yrkets psykiske belastninger, noe som kan føre til at dyrevernet mister erfarne og dedikerte ansatte.

«Dette er et yrke som krever stor empati og dedikasjon. Men ingen burde måtte bære denne byrden alene. Vi trenger støtte – både fra samfunnet og arbeidsgivere.»