Hva AI-skeptikere kan lære av 'The Devil Wears Prada'

En scene som definerer hele filmen

Omtrent tjue minutter inn i filmen The Devil Wears Prada (2006) leverer Meryl Streep som den fryktinngytende redaktøren Miranda en av filmens mest minneverdige scener. Handlingen er lagt til et travelt redaksjonskontor, der Mirandas underordnede presenterer to blå belter for godkjenning. En av dem er Anne Hathaways karakter, Andie, som nyansatt assistent og med et tydelig foraktfullt blikk på hele moteindustrien.

Da Andie blir spurt om hvilket belte hun foretrekker, svarer hun med en skarp kommentar: «Begge beltene ser helt like ut for meg. Jeg holder fortsatt på å lære.» Dette er feil svar. Andie har tidligere vist at hun mener moteindustrien er overfladisk og meningsløs, og Miranda har oppfattet hennes skjulte forakt.

Mirandas knusende replikk

Miranda griper anledningen til å gi Andie en grundig gjennomgang av hvordan moteindustrien egentlig fungerer. Hun forklarer at den blå fargen på Andies genser ikke er tilfeldig, men et resultat av en lang reise gjennom designerkolleksjoner, fra Oscar de la Renta til Yves Saint Laurent, før den endte opp i Andies skap.

«Det er nesten komisk hvordan du tror du har gjort et valg som fritar deg fra moteindustrien,» sier Miranda til en nå fullstendig lamslått Andie, «når du faktisk bærer en genser som er valgt ut for deg av folkene i dette rommet… fra en haug med ‘ting’.»

Andies holdning gjennom hele filmen er at hun ser på moteindustrien som overfladisk, og at hun bare er en tilfeldig observatør. Miranda derimot, mener at moteindustrien er alt. Men poenget hennes er ikke å forsvare mote som en industri – det er å påpeke at vi alle er en del av systemer vi ikke kan unnslippe.

Hva har dette med AI å gjøre?

En blå genser er ikke det samme som en stor språkmodell, og Miranda er ikke Sam Altman. Likevel illustrerer scenen en tendens blant AI-skeptikere: troen på at man kan distansere seg fra en milliardindustri og samtidig føle seg moralsk overlegen.

Det finnes en liten, men høylytt gruppe mennesker som hevder de ikke bruker AI, og at de aktivt motsetter seg teknologien. Men sannheten er at AI allerede er overalt – i søkemotorer, sosiale medier, anbefalingssystemer og til og med i tekstbehandlingsprogrammer. Å tro at man kan unngå AI fullstendig, er like naivt som å tro at man kan unngå moteindustrien ved å gå kledd i sekkestoff.

«Det er nesten komisk hvordan du tror du har gjort et valg som fritar deg fra AI, når du faktisk bruker det hver eneste dag – kanskje uten å vite det selv.»

AI er ikke et valg – det er en realitet

Mirandas poeng er klart: Vi kan ikke unnslippe systemene vi lever i. På samme måte kan vi ikke unngå AI. Teknologien er allerede integrert i hverdagen vår, enten vi liker det eller ikke. Spørsmålet er ikke om vi skal bruke AI, men hvordan vi skal forholde oss til den.

I stedet for å avvise AI fullstendig, bør vi fokusere på hvordan vi kan bruke den på en ansvarlig og etisk måte. Kritisk tenkning og bevissthet om hvordan AI påvirker oss, er avgjørende – ikke å late som om vi kan stå utenfor.

Konklusjon: Vi er alle en del av systemet

Mirandas kraftfulle tale til Andie er en påminnelse om at vi alle er en del av større systemer. Enten vi liker det eller ikke, er vi alle deltakere – enten aktivt eller passivt. Det samme gjelder for AI. Å nekte å innse dette, er like meningsløst som å tro at man kan leve uten å bli påvirket av moteindustrien.

I stedet for å stå på sidelinjen og kritisere, bør vi engasjere oss – og sørge for at teknologien utvikler seg på en måte som tjener samfunnet, ikke bare kommersielle interesser.