Hvorfor jeg skriver om utryddelse: En håpefull kamp for livet

For mange journalister er det underdog-historier som trekker mest. Men for meg har det alltid handlet om noe mer: rødulv, ulvespinnere eller ulvesnegler. I over 20 år har jeg rapportert fra «utryddelsesfronten» – skrevet om arter på randen av å forsvinne, menneskene som kjemper for å redde dem, og dem det allerede er for sent å redde.

Jeg har skrevet flere «dødsannonser» for arter enn jeg noen gang trodde mulig. Nylig samlet jeg historiene om over 30 arter erklært utryddet i 2025. Mange av disse tapene skyldes de samme truslene som rammer mennesker over hele verden: klimakrise, forurensning, arealødeleggelse, økonomisk ulikhet og innførte sykdommer.

Men samtidig har jeg også skrevet om gjenoppdagelser, seire for naturmangfoldet og vitenskapelige gjennombrudd. Bak hver art står mennesker – med feil og med mot. Det er dette som gjør utryddelsesjournalistikken så spesiell.

Hvorfor fortsetter jeg med dette vanskelige temaet?

Det er lett å tro at rapportering om utryddelse bare handler om dårlige nyheter. Men sannheten er at dette arbeidet også er en håpefull handling.

Selv om jeg har dekket hundrevis av utryddelser, har jeg skrevet eller redigert tusenvis av artikler om arter som overlever – takket være forskere, naturvernere og ren viljestyrke. Selv de negative historiene, om nedgang i bestander eller nye trusler, oppstår fordi noen ser problemene. Og det er første skrittet mot en løsning.

Journalistikken om utryddelse handler sjelden om «slutten». Den handler om å hindre slutten. Vi skriver om det som er tapt og det som forsvinner, for å sikre kunnskap og kollektiv vilje til å stoppe ytterligere tap.

Bak hver truet art står mennesker

Hver eneste art på randen av utryddelse er knyttet til et nettverk av forskere, aktivister og lokalsamfunn. Deres liv og lidenskap veves sammen med skjebnen til dyr og planter som ikke kan tale for seg selv.

Når vi skriver om en art på nippet til å forsvinne, skriver vi samtidig om menneskene bak – om deres kamper, håp og avgjørelser. Det gjør historiene mer levende, også når det gjelder arter som ofte blir misforstått, som slanger, insekter eller parasitter.

For meg har dette vært en påminnelse om at naturens skjebne ikke er en fjern akademisk diskusjon. Den formes av våre handlinger – og vårt ansvar.