Minivanens tid er forbi: Nå skal det være noe annet

Etter fjorten år med minivan som familiens stolthet, var det slutt denne måneden. Når man har tre barn, blir praktiske hensyn viktigere enn image. Jeg har aldri vært imot å eie en minivan av den grunn. Aldri har jeg tenkt: «Å nei, nå mister jeg min mannlighet!»

Det var for lenge siden slikt ble viktig. Da var det bleier som skulle byttes og oppkast som skulle tørkes opp. Som min gamle venn og medfar Steve Czaban en gang sa til meg: En minivan er det rette verktøyet for jobben. Den er rimelig, romslig, og du blir ikke stresset om lakk blir skadet. En minivan er laget for å bli behandlet hardt – og det gjorde vi. Familien min og jeg etterlot gullfisksmuler mellom setene, solkremflekker på plasten som aldri gikk vekk, og vi kastet alt fra våte håndklær til stinkende fotballsko og sandete strandstoler inn i baksetet. Vi brukte hver eneste del av bilen.

Men i år var minivanen ikke lenger det rette verktøyet. Vår yngste sønn, nå 14 år, klaget over for lite beinplass på den siste turen. Og han satt knapt nok i bilen lenger. Den ene ungen er allerede på college, og den andre er ikke langt bak. Med et halvtomt rede var det færre som trengte transport, og mindre bagasje å ta med seg. Min kone kjørte ofte alene – noe som ikke lenger var praktisk.

Vi visste begge at minivanens tid en dag ville ta slutt, både av praktiske og estetiske årsaker. Vi hadde alltid snakket om hva vi skulle kjøpe når minivanfasen var over. Det var en morsom dagdrøm: «Kanskje vi skaffer en cabriolet, hahaha.» Så da min kone først nevnte at hun ville bytte ut vår Honda Odyssey mot noe nytt, var avgjørelsen fattet. Når hun har bestemt seg, blir det som regel gjennomført. Jeg lærte dette lenge før vi giftet oss. Dermed var Odysseys dager talte. Det var på tide å gå ned i størrelse – og kanskje opp i kvalitet. Begge var vi forsiktig optimistiske.