Ny studie avslører: Industrielle kjemikalier er den største trusselen mot havet – ikke bare pesticider og legemidler

I flere tiår har myndigheter og forskere konsentrert seg om pesticider og legemidler når de overvåker forurensning i havet. Disse stoffene har blitt ansett som de største kjemiske truslene mot både økosystemer og menneskers helse. Men en ny studie, publisert i Nature Geoscience, peker på at dette fokuset har oversett en mye større gruppe forurensende stoffer: industriell kjemikalier som finnes i emballasje, møbler og hverdagslige personlige pleieprodukter.

Disse stoffene viser seg å være langt mer utbredt enn tidligere antatt. De er funnet ikke bare i kystnære områder eller sterkt forurensede soner, men også i områder som tidligere ble ansett som urørte, som korallrev i Karibia. Noen av disse stoffene er biologisk aktive og kan forstyrre mikrobiell metabolisme. Ifølge forskerne kan de til og med endre havets kretsløp av karbon – en av planetens viktigste biokjemiske prosesser.

«Utover de vanlige pesticidene og legemidlene var det overraskende å oppdage at hverdagslige industriprodukter finnes i enda høyere konsentrasjoner, og ikke bare i kystområder eller forurensede soner, men nesten overalt,» sier Daniel Petras, biokjemiker ved University of California, Riverside.

Studien, ledet av Petras sammen med Jarmo-Charles Kalinski, postdoktor ved Rhodes University Biotechnology Innovation Centre, analyserte 21 offentlig tilgjengelige datasett med havvannsprøver samlet inn over mer enn et tiår. Prøvene dekket områder i Stillehavet, Indiahavet, Nord-Atlanteren, samt Østersjøen og Karibia. Alle de undersøkte stoffene – industriell forurensning, legemidler og pesticider – tilhører en gruppe kalt xenobiotika: menneskeskapte organiske forbindelser som er fremmede for naturlige systemer.

Industrielle kjemikalier dominerer havets forurensning

Som forventet var pesticider og legemidler mest utbredt i kystnære områder, der de kommer inn via landbrukets avrenning og avløpsvann. Men de industrielle stoffene oppførte seg annerledes. Stoffene som ble funnet i størst mengder inkluderer:

• Polyalkylenglykoler – brukt i hydraulikkvæsker
• Ftalater – fra PVC-emballasje
• Organofosfat flammehemmere – fra møbler og elektronikk
• Overflateaktive stoffer – fra personlige pleieprodukter

«Dette er kjemikalier vi bruker daglig,» sier Petras. «Derfor sprer de seg så vidt.»

Det skjulte kjemikaliekartet i havet

For å kartlegge havets fulle kjemiske landskap analyserte forskerne over 2 300 prøver fra tempererte kystsoner, korallrev og åpent hav. De lette etter tilstedeværelsen av xenobiotika og undersøkte andelen oppløst organisk materiale (DOM) – en samling karbonholdige molekyler oppløst i sjøvann. Til sammen identifiserte teamet 248 kjente xenobiotiske molekyler. Arbeidet gir det mest omfattende kjemiske kartet over menneskeskapt organisk forurensning i havet til nå.

Forskerne brukte nontargeted mass spectrometry kombinert med skalerbare beregningsverktøy. I motsetning til tradisjonell analyse, som kun tester for en forhåndsdefinert liste over kjente farlige stoffer, kan denne åpne tilnærmingen oppdage tusenvis av kjemikalier samtidig – også i lave konsentrasjoner. Deretter anvendte de molecular networking, en beregningsteknikk som gjør det mulig å identifisere ikke bare kjente substanser, men også deres «familier» eller derivater.

Selv «urørte» korallrev er forurenset

«Vår tradisjonelle oppfatning av ‘urørte’ områder må revurderes, siden menneskeskapte kilder nå er til stede nesten overalt,» sier Petras. For ham var det overraskende å finne disse stoffene i korallrev, som fransk-polynesiske korallrev, som ofte fremstilles som perfekte, postkortaktige paradiser. Men en nærmere undersøkelse avslører at også disse områdene er påvirket av menneskelig aktivitet.

Funnene understreker behovet for en bredere tilnærming til overvåking og regulering av havforurensning. Mens pesticider og legemidler fortsatt utgjør en trussel, viser studien at industriell kjemikalier kan ha en like stor – eller større – innvirkning på havets helse og funksjon.