Sardinia sier nei til grønn energi – av historiske årsaker

Da jeg satte meg ned på en utendørs kafé i Cagliari for å snakke med Fabrizio Pilo, spurte han meg direkte: «Hvorfor er du her?»

Spørsmålet var forståelig. Jeg var en amerikansk journalist som nettopp hadde landet på Sardinia og kom rett fra flyplassen. Pilo, vise-rektor for innovasjon ved Universitetet i Cagliari, hadde bare én time å avse. Jeg forklarte at jeg var der for å undersøke hvorfor lokalbefolkningen motsetter seg utbygging av fornybar energi på øya – og hvorfor utviklere av vind- og solkraftprosjekter møter sterk motstand.

Det var ikke første gang jeg måtte forsvare min tilstedeværelse. Som utenlandsk journalist ble jeg møtt med skepsis, men det var ikke bare journalister lokalbefolkningen mistrodde. Det gjaldt alle utenfra – spesielt dem med makt.

En folkelig bevegelse med historiske røtter

Motstanden mot fornybar energi på Sardinia har vokst seg stor. I løpet av to måneder i 2024 samlet en grasrotbevegelse over 210 000 underskrifter på et opprop for å stanse nye vind- og solkraftprosjekter. Det tilsvarer mer enn en firedel av det typiske velgertallet på øya, og representerer en bred politisk enighet.

Folk stod i kø for å skrive under. Bevegelsen lyktes: Politikere svarte raskt med en 18-måneders midlertidig stans i utbyggingen av fornybar energi.

«Jeg har aldri sett så stor engasjement for noe som helst på Sardinia,» sier Elisa Sotgiu, litterær sosiolog ved Universitetet i Oxford, som er født og oppvokst på øya. «Sardinia sliter med høy arbeidsledighet, stor utvandring og mangel på jobber. Det er en av de fattigste regionene i Europa. Likevel er det fornybar energi lokalbefolkningen protesterer mot.»

Mistillit og historiske sår

Motstanden er ikke bare basert på «ikke-i-min-bakgård»-holdninger. Den har dype røtter i Sardinias kompliserte historie – både gammel og ny. Lokalbefolkningen bærer med seg en fortid som preger deres syn på utvikling og fremmede aktører.

Aktivister som Maria Grazia Demontis og Alberto Sala har i årevis kjempet mot vindkraftutbygginger. Gjennom organisasjonen Gallura Coordination har de organisert protester og ført rettssaker for å stoppe prosjektene. De har til og med brukt arkeologiske monumenter som Giganttomben Pascarèdda som symboler i sin kamp.

Opposisjonen fortsetter: Et nettverk av ordførere har mobilisert seg, tusenvis av mennesker deltar i demonstrasjoner, og aktivister har sabotasert strømnettutstyr. Familienes motstandshistorie blir videreført til neste generasjon som en kilde til stolthet. Lokale medier bidrar til å spre frykt og misinformasjon.

Dette er ikke bare en protest mot konkrete prosjekter. Det er en reaksjon på en følelse av at Sardinia blir styrt av utenforstående – igjen.

Et landskap i forfall

Sardinia har lenge vært preget av økonomisk stagnasjon og utvandring. Mange unge forlater øya på jakt etter arbeid. Likevel er det ikke økonomisk vekst lokalbefolkningen frykter mest, men tapet av kulturell og naturlig identitet.

For mange er vindmøller og solcelleparker ikke bare en trussel mot utsikten. De representerer en fremmed dominans som minner om tidligere tider da Sardinia ble styrt av andre – romere, spanjoler, piemontesere og italienske myndigheter.

Denne historiske mistilliten har ført til at lokalbefolkningen nå mobiliserer på tvers av politiske skillelinjer. De krever kontroll over sin egen fremtid – og sin egen jord.