Backrooms-filmen overrasket skeptikeren: 30 000 kvadratmeter med evighetskorridorer

Når et skrekkspill eller en creepypasta skal bli film, er jeg alltid skeptisk fra starten. Historien viser at slike tilpasninger sjelden leverer det man håper på. Men regissør Kane Parsons’ ubetingede innsats for å skape den beste mulige versjonen av Backrooms har fått meg til å endre oppfatning. Nå ser jeg frem til å oppleve resultatet av et arbeid som har vært usedvanlig grundig i enhver forstand.

Under CCXP Mexico avslørte Parsons nye detaljer om den kommende filmen, hvor Chiwetel Ejiofor har en sentral rolle. Blant det som ble delt, var én ting spesielt slående: Teamet bygde et sett på 30 000 kvadratmeter med faktiske, gåbare korridorer – så store at både skuespillere og crew gikk seg vill i dem.

«Settet var enormt. Vi bygde 30 000 kvadratmeter med ekte Backrooms som vi kunne gå rundt i. Noen gikk faktisk seg bort. Det føltes som å være der, noe som var veldig rart,» fortalte Parsons til publikum.

Dette valget var avgjørende for å bevare kjernen i Backrooms-opplevelsen. Parsons understreket at universet ikke skal oppleves som en drømmende tilstand der rommene forandrer seg når man snur seg. Tvert imot bygger frykten på menneskets evne til å kartlegge og forstå rom.

«Jeg prøver alltid å unngå ideen om at Backrooms er en slags drømmende tilstand der rommene kan forandre seg når du snur deg. Det utnytter hjernens evne til å kartlegge og forstå rom. Det vanskelige er at når du går tilbake samme vei du kom, ender du opp på samme sted igjen – men det fortsetter bare og bare,» forklarte han.

Parsons har tidligere jobbet med en YouTube-webserie basert på Backrooms, noe som tyder på at hans engasjement for historien har ført til like stor omsorg i filmversjonen. Creepypastaer, særlig de som oppstår på plattformer som 4chan, blir sjelden tilpasset på en troverdig måte. Ofte ender de opp som billige skrekkfilmer med dårlige anmeldelser.

Å oversette liminale rom til den fysiske verden er en stor utfordring. Backrooms skal angivelig være stedet man havner på når man «klipper» seg ut av virkeligheten – et konsept så surrealistisk at det gjenstår å se hvordan det blir gjenskapt på film. Men hvis innsatsen med det massive settet og den nøye gjenskapelsen av stemningen – fra de evige rommene til de karakteristiske gule veggene – er noe å gå etter, lover dette godt.