Clayface: DCU tar horror-sjangeren inn i superheltfilmene

Superheltfilmer har lenge vært synonymt med håp, seier og redning. Selv når Batman eller Punisher befinner seg i mørke situasjoner, ender filmene ofte med en form for oppreisning. Hulk kan brøle og Wolverine kan knurre, men til slutt blir de onde beseiret og de uskyldige reddet. Clayface, DCUs nye filmprosjekt, bryter imidlertid radikalt med denne tradisjonen.

En skremmende tone tar form

Den første traileren for Clayface, basert på den klassiske Batman-skurken, avdekker lite om filmens handling, men den gjør ett tydelig poeng: dette blir en skrekkfilm. Traileren er fylt med skarpe musikkstikk, rikelig med blod og forstyrrende bilder av et smeltende ansikt. Tom Rhys Harries spiller hovedrollen som Matt Hagen, en lovende skuespiller hvis karriere kollapser etter en fryktelig ulykke. Resultatet er det bandasjebundne utseendet vi ser i traileren.

Gjennom forskeren Dr. Caitlin Bates (Naomi Ackie) deltar Hagen i et eksperimentelt inngrep som forvandler kroppen hans til formbar leire – i hvert fall til å begynne med. Mens tegneserieversjonen av Clayface bruker sin nye tilstand til å begå forbrytelser, antyder traileren at Hagens smeltende kropp skaper en ren, visceral skrekk.

Kreative krefter bak prosjektet

Traileren kommer ikke som noen overraskelse, gitt skaperne bak prosjektet. Clayface er skrevet av Mike Flanagan, mannen bak Netflix-seriene The Haunting of Hill House og Midnight Mass. Ifølge DCUs sjef James Gunn kom Flanagan til ham med en så overbevisende idé at den måtte bli til film. Regien er betrodd James Watkins, kjent for nyinnspillingen av Speak No Evil.

Tilbake til skrekkrøttene

Da Clayface først dukket opp i Detective Comics #40 i 1940, skapt av Bill Finger og Bob Kane, var det som Basil Karlo – en B-filmskuespiller som mistet evnen til å skille mellom virkelighet og film, og ble morderen han spilte på lerretet. En annen versjon av Clayface, Matt Hagen, debuterte i Detective Comics #298 (1961), skapt av Bill Finger og Sheldon Moldoff. Denne versjonen forvandlet seg til et digert slimvesen etter eksponering for en merkelig plasma.

Clayface er imidlertid ikke den eneste superheltfiguren med røtter i skrekk-sjangeren. Batman og skurker som Joker har tydelige forbindelser til den skumlere siden av pulp-litteraturen. Hulk startet som en parodi på Dr. Jekyll og Mr. Hyde, med innslag av Frankenstein i designet. Fantastic Four og Ant-Man stammer fra de Twilight Zone-aktige historiene som Jack Kirby og Stan Lee fortalte på 1950-tallet.

Hvorfor våger ingen å gå fullt ut?

Likevel har få filmer våget å omfavne skrekk-siden av superhelter fullt ut. Mens indie-filmer som Spawn og Faust: Love of the Damned blander superkrefter med nattens skapninger, er det kun Blade-serien og The New Mutants som har gått skikkelig inn i skrekk-sjangeren – og selv da vender de tilbake til superhelt-tematikk før slutt.

Hvis traileren er å stole på, vil Clayface gjøre noe helt annet. Den vil omforme superheltfilmen til noe nytt, sjokkerende og skremmende – en film som utfordrer sjangerens tradisjonelle grenser.