Debbie Allen setter August Wilsons mesterverk i brann på Broadway

August Wilson ble tildelt Pulitzerprisen to ganger for «Fences» og «The Piano Lesson». Han fortjente like fullt å vinne for «Ma Rainey’s Black Bottom» og «Joe Turner’s Come and Gone» – som nå får en oppsiktsvekkende gjenoppføring på Broadway. Forestillingen hadde premiere på Ethel Barrymore Theatre lørdag, med regi av Debbie Allen. Hennes siste Broadway-oppdrag var «Cat on a Hot Tin Roof» i 2008, en produksjon som ble kritisert for å være rutinepreget – med unntak av casting. Denne gangen er det imidlertid ingenting rutinepreget over hennes regi.

«Joe Turner’s Come and Gone» leverer umiddelbart en levende og gripende forestilling, med skuespillere som bare blir sterkere etter hvert som dramaet utvikler seg. Stykket er det andre i Wilsons Century Cycle på ti verk, og utspiller seg i Pittsburgh i 1911. Mange av karakterene er tidligere slaver eller ofre for Joe Turner. Som bror av guvernøren i Tennessee, drev Turner – også kjent som Joe Turney – med å kidnappe svarte menn som han tvangsarbeidet på sin fangeleir.

I Wilsons stykke har Turner holdt Herald Loomis (Joshua Boone) fanget i syv år. Omtrent halvveis i første akt kommer denne «tidligere fangen» inn på scenen, med sin unge datter Zonia (Savannah Commodore) i hånden. «Joe Turner’s Come and Gone» er et av disse pensjonatskuespillene som i stor grad består av samtaler; det er lite handling, men desto mer som skjer. Joshua Boone leverer én av årets mest fengslende forestillinger, med en entré som minner om Clint Eastwood og Ennio Morricone. Han var allerede karismatisk i «The Outsiders», sitt forrige Broadway-oppdrag. I «Joe Turner» eksploderer han nesten uten å si et ord. Nesten.

De virkelige høydepunktene kommer imidlertid først i slutten av første akt, og holder seg intenst fram til siste gardin faller over en time senere. Loomis er på jakt etter sin forsvunne kone (spilt av Abigail Onwunali, som leverer en sterk og kort scene). Han har vært trofast mot henne i syv år, men blir fristet da han møter en ung kvinne, Mattie (Nimene Sierra Wureh), som også har mistet sin kjæreste. De to deler et intenst øyeblikk som er like spent som Loomis’ spektakulære entré. Men her er det ingen «Man with No Name»-hatt eller spaghettiwestern-lydeffekter. To skuespillere står alene på scenen, og Boone formidler uten ord den frykt og smerte som ble påført ham – og så mange andre – av Joe Turner.

Boones vemodige avvisning av Wureh i andre akt av «Joe Turner’s Come and Gone» er et av årets mest minneverdige og hjerteskjærende øyeblikk på teaterscenen. Loomis er imidlertid bare én av flere viktige roller. Forestillingen hviler tungt på Taraji P. Henson og Cedric the Entertainer, som spiller eierne av pensjonatet. De er de store navnene her, og til sin ære unngår de å gi seg selv stjernestatus. Dette har vært en Broadway-sesong (som avsluttes i morgen, søndag) preget av oppsiktsvekkende forestillinger som ser ut til å kjempe om Tony Award-nominasjoner (som annonseres 7. mai). Hverken Henson eller Cedric spiller dette spillet, selv om de med sine ydmyke og underdrivende prestasjoner absolutt fortjener anerkjennelse.