En britisk skuespiller og en amerikansk morder: 'Kenrex' på Broadway-avlegger

En britisk tilnærming til amerikansk lovløshet

Jack Holden og Ed Stambollouian presenterer en usedvanlig britisk versjon av en notorisk amerikansk kriminell i énmannsforestillingen «Kenrex», som hadde premiere på Lucille Lortel Theatre i New York søndag. Stykket har tidligere vært satt opp i London, hvor det ble rost for Holdens enestående prestasjon.

Holden spiller ikke mindre enn et par dusin – kanskje enda flere – karakterer i dette enestående showet, med musikk framført live på scenen av John Patrick Elliott. Forestillingen er en sannhetsbasert thriller om Ken Rex McElroy, en brutal skurk som terroriserte den lille landsbyen Skidmore i Missouri på 1970- og 80-tallet. Da rettssystemet sviktet, tok innbyggerne loven i egne hender og skjøt McElroy i 1981. Drapet er fortsatt uoppklart.

Fra Kansas City til Skidmore: En studie i kontraster

Handlingen starter med påtalemyndigheten fra Kansas City, som forsøkte å få McElroy bak lås og slå. Denne karakteren snakker ikke med amerikansk twang, siden han kommer fra storbyen. Men innbyggerne i Skidmore – med en befolkning på bare 400 – snakker derimot med en sterk, amerikansk dialekt som kan minne om Loretta Lynns Kentucky-aksent. For britiske tilskuere er dette kanskje en eksotisk og charmerende opplevelse, men for en tilskuer fra Iowa kan det bli noe slitsomt over to timer og femten minutter.

Likevel er det nettopp dette som gjør forestillingen så autentisk: Holdens portrett av en lovløs del av Amerika, der rettssystemet sviktet og innbyggerne måtte ta saken i egne hender. Hva kan være mer «Old West» enn det?

En tilbakeblikk til teaterets gullalder

I New Yorks siviliserte storbyverden framstår «Kenrex» som en hyllest til klassiske énmannsforestillinger som «The Belle of Amherst» med Julie Harris og «Tru» med Robert Morse. Disse forestillingene, som ble spilt over to timer med pause, var en annen tidsepoke i teaterhistorien. I dag er 90 minutter vanligvis grensen før publikum forlater salen.

Harris og Morse spilte kun én karakter hver og måtte ikke forflytte seg rundt på scenen. Holden derimot, skal ikke bare portrettere dusinvis av karakterer, men også flytte på en dør som skifter farge, en trapp på hjul og flere mikrofoner. Scenedesignet av Anisha Fields er en visuell fest, og Stambollouians regi er fargerikt og dynamisk.

Noe av det mest skremmende er de lyssettene som projiserer avisoverskrifter om voldelige hendelser, opplyst av tørris. Holdens prestasjon er så intens at man nesten glemmer at han er alene på scenen – akkurat som man gjorde med Andrew Scott i «Vanya» og Sarah Snook i «The Picture of Dorian Gray».

«Kenrex» er en utmattende prøvelse for skuespilleren, men også en imponerende forestilling for publikum. Hvis du likte énmannsforestillinger som «Vanya» og «The Picture of Dorian Gray», vil du elske «Kenrex».

Priser og anerkjennelse

Forestillingen har allerede mottatt internasjonal oppmerksomhet. De britiske Olivier Awards-komitéen kåret Holden til beste skuespiller i 2026, foran nominerte som Bryan Cranston i «All My Sons» og Sean Hayes i «Good Night, Oscar».

Til tross for noen kritiske bemerkninger om overgangen mellom karakterene og forestillingens varighet, leverer «Kenrex» på det sterkeste takket være Holdens fryktinngytende tolkning av tittelrollen. Forestillingen er en sterk påminnelse om hvordan én skuespiller kan bære en hel historie alene – og gjøre det med en intensitet som sitter igjen lenge etter at lysene har sluknet.