På en vanlig lørdag sto jeg og brøt brød da en melodi plutselig dukket opp i hodet mitt. «Hmmmm hmmmm hmmmm hmmmmm, ohhhhh oh whoah oh whoah, hmmmmmm hmmmmm hmmmmm hmmmmmm». Jeg nynnet den «oh whoah»-delen med en myk, men grov stemme, og det må ha hørtes så merkelig ut at kona vendte seg mot meg og spurte: «Hva i all verden synger du?»

Jeg svarte: «Det er Shigeru Matsuzakis ikoniske reklame for PlayStation Vita fra 2012! Skjønte du ikke det?»

Denne reklamen ble lansert for 14 år siden, men med sin minneverdige melodi og den legendariske sangeren (og stemmeskuespilleren) Matsuzaki, har den festet seg i minnet vårt. Jeg har ikke gått en uke uten å enten nynne den eller tenke på den siden den kom ut.

Hver gang jeg hører om Vita, tenker jeg på den. Når noen sier «crooner», dukker den opp. Selv når «Katamari Damacy» nevnes – et spill Matsuzaki er best kjent for i Vesten – kommer reklamen først i tankene, ikke sangen fra spillet.

Reklamen hadde egentlig ingenting med Sonys håndholdte konsoll å gjøre. Matsuzaki nevner den ikke, han har ikke på seg en Vita-skjorte, og han spiller ikke på en PlayStation-gitar. De fikk bare en berømt sanger til å sitte på en stol og synge i et minutt, før de la til et lite Vita-overlegg til slutt. Likevel, 14 år senere sitter jeg her og nynner fortsatt på den, og blir umiddelbart minnet om en håndholdt spillkonsoll som sluttet å bli produsert i 2019, og som ikke hadde vært relevant på lenge før det.

Hvis dette ikke er definisjonen på en svært god reklame, vet jeg ikke hva som er det.