I Atacamaørkenen i det nordlige Chile er morgenlyset fortsatt dempet og grått. Stedvis er bakken fuktig, fuktet av den tynne havtåken som siver inn over steinete skråninger og grusmarker ved daggry. Fenomenet kalles camanchaca og bringer liv til et område der det iblant ikke faller regn på flere tiår.
Denne unike klimatiske tilstanden har gjort det mulig for noen av verdens sjeldneste kaktusarter å vokse langs de bratte kystnære åsene rundt byen Paposo. En av disse artene er Copiapoa, som henter nesten all sin vannforsyning fra havtåken. Dette opprettholder en overraskende biologisk mangfoldighet i en ellers ugjestmild region.
Frivillige kartlegger trenden
Få kjenner Atacamaørkenen bedre enn Mauricio González. Med sin frivillige gruppe Caminantes del Desierto (Ørkenvandrerne) patruljerer han regelmessig ørkenen med notatblokk, kamera og vann. Målet er å kartlegge kaktusbestander og dokumentere endringer.
De siste årene har gruppen observert alarmerende mønstre.
«Vi har sett hele kaktusbestander dø ut – hundrevis av planter som bare forsvinner,»sier González. Når havtåken ikke lenger gir nok fuktighet, overopphetes plantene. Frivillige forsøker å vanne dem,
«men ofte kommer vi for sent. Da finner vi bare rester – bokstavelig talt brent av sola.»
Mange Copiapoa-planter er over hundre år gamle og tilpasset ørkenens ekstreme forhold. Men klimaendringer – høyere temperaturer, tørrere vinder og mindre havtåke – presser dem utover deres overlevelsesevne.
Ulovlig innsamling forsterker krisen
En annen trussel forsterker problemet.
«Vi har også observert omfattende utvinning av sjeldne arter for den illegale handelen,»forteller González. Lokale krypskyttere graver opp planter for en blomstrende global svart marked.
«Et tap som ikke kan repareres uten hjelp fra eksperter og allmennheten.»
Copiapoa er blant de mest truede kaktusslektene i verden. Forskere diskuterer fortsatt deres taksonomi, men Den internasjonale naturvernunionen (IUCN) har vurdert 39 arter og listet 29 av dem som truet. Seks er vurdert som kritisk truet.
Internasjonal handel med disse artene er regulert gjennom CITES-avtalen, en internasjonal traktat som begrenser eller forbyr krysseksport av ville arter for å hindre overutnyttelse. Systemet regulerer også hvordan Copiapoa kan eller ikke kan handles.
Etterspørsel driver den ulovlige handelen
Botaniker Pablo Guerrero ved Universidad de Concepción peker på den kraftige økningen i ulovlig innsamling som spesielt bekymringsfull. Han knytter den direkte til internasjonal etterspørsel.
«Etterspørselen kommer fra entusiaster som ønsker å eie en bit av ørkenen – helst med alle de ville kjennetegnene,»sier han. For mange samlere har Copiapoa blitt statussymboler, spesielt når plantene kommer direkte fra sitt naturlige habitat.
Smarttelefoner og sosiale medier har gjort denne handelen enklere.
«Mye foregår via Facebook og Instagram,»forteller Guerrero.
«Kjøpere kan selv velge plantene. Noen selgere sender til og med direkte videoer fra ørkenen og spør hvilke planter de skal grave opp.»
Den siste IUCN-vurderingen av arten er betydelig verre enn den som ble gjort for ti år siden, legger han til. Han understreker at disse truslene ikke opptrer isolert:
«Klimaendringer virker ikke alene. De samhandler med