Norsk litteratur om en generasjon fastlåst i overgangsalderen

En generasjon i limbo

Andrew Martins litterære univers er befolket av overutdannede og underbeskjeftigede karakterer. De lever i en tilstand av evig venting på det store gjennombruddet – eller i det minste en stabil tilværelse. I stedet for å skape kunst eller bygge en karriere, drukner de sine frustrasjoner i rus, ulykkelig kjærlighet eller en kombinasjon av begge deler.

I debutromanen Early Work fra 2018 følger vi Peter, en tidligere doktorgradsstudent som lever av midlertidige jobber og en destruktiv affære med forfatteren Leslie. Deres forhold drives av alt fra hasj og tequila til whiskey og sopp. I novellesamlingen Cool for America fra 2020 skildrer Martin en annen ung mann som, under påvirkning av smertestillende og alkohol, flørter med sin venns kone – med brutale konsekvenser.

Ungdommen gjør deres selvdestruktive livsstil mer tilgivelig, om ikke nødvendigvis sympatisk. Martins første to bøker følger hovedsakelig personer i starten av 20-årene, som ennå ikke er belastet av voksenlivets faste forpliktelser: huslån, barn eller en ødelagt lever. Likevel er de seg bevisst at tiden er i ferd med å renne ut. Peter, som dukker opp i begge bøkene, summerer opp følelsen med ordene: «Jeg ventet, tror jeg, på den uforutsette motivasjonskraften som ville slynge meg skrikende inn i trettiårene. Stopp meg om du har hørt dette før.»

Midtlivskrise og pandemiens innvirkning

I Martins nye roman Down Time har karakterene nådd en ny fase i livet. Cassandra, Malcolm, Antonia og Aaron er ti år eldre enn Martins tidligere protagonister – nærmere midtlivet enn ungdommen. Men modenhet er ikke nødvendigvis synonymt med alder. De fire hovedpersonene er fortsatt gjenkjennelige som varianter av Martins typiske karakter: selvbevisste selv sabotører med en forkjærlighet for mild seksuell ydmykelse.

Romanens første kapitler inneholder flere av Martins kjennetegnende narrative grep: tilbakefall, risikable kyss og vennskap med fordeler som ender galt. Gjentakelsen er del av poenget. Som sine yngre motstykker driver karakterene i Down Time og sirkler rundt i samme mønster: avhengighet og edruelighet, brudd og forsoning, midlertidige jobber og stabilitet.

Aaron, en alkoholiker, forklarer sin evige tilbakefall med ordene: «Alt var alltid det samme, det samme, det samme.» Malcolm, som strever med å skrive oppfølgeren til sin suksessfulle, men kitschete debutbok, uttrykker det nesten identisk: «Alt jeg gjorde førte meg tilbake til det samme stedet.»

Tiden står stille – til pandemien kommer

Da romanen begynner, er det januar 2020. Covid-19 er ennå ikke en del av hverdagen, men virusets inntog forsterker og forstyrrer karakterenes stillstand på dramatisk vis. På den ene siden sikrer pandemien at ingenting noen gang blir som før. På den andre siden blir karakterenes eksistensielle fastlåshet forsterket av isolasjon og usikkerhet.

Martin utforsker hvordan en generasjon som allerede sliter med å finne sin plass i samfunnet, blir ytterligere presset av en global krise. Deres vanlige strategier for å unnslippe virkeligheten – rus, flukt og ufullførte drømmer – blir enda mer tydelige i en tid preget av nedstengninger og sosial distansering.

Spørsmålet gjenstår: Vil pandemien bli den uforutsette motivasjonskraften som til slutt bryter stillstanden? Eller vil karakterene fortsette å drive i evig sirkel, fanget mellom drømmer og virkelighet?