Natalie Heller Mills er en av de mest umiddelbart motbydelige hovedpersonene i moderne litteratur. I Caro Claire Burkes nye roman Yesteryear presenterer hun seg selv med ordene: «Jeg var perfekt til å være i live.» Men Natalie er en upålitelig forteller – både for leserne og seg selv.
Romanen vever sammen to parallelle fortellinger. Den ene handler om hvordan Natalie ble dronningen av Instagram-mødrene, en tradwife-influenser som solgte en illusjon av perfekt liv. Den andre tar oss med til hennes nye, surrealistiske tilværelse: en 1800-talls homestead der hun våkner opp til et liv med utedo, håndvask av klær og en ektemann som ikke nøler med å slå henne hvis hun forsøker å rømme.
1800-tallsfortellingen er spennende og full av spørsmål: Er dette en drøm? En psykose? En reality-TV-felle? Men det er Natalies bakgrunn som virkelig griper tak i leseren.
En livsløgn bygget på løgn
Før hun ble influenser, vokste Natalie opp i en streng, religiøs og konservativ familie. Senere giftet hun seg inn i en ekstremt velstående politisk familie. For å overleve i dette miljøet skapte hun en omfattende fantasiverden – en illusjon hun selv til slutt trodde på. Yesteryear kan først virke som en advarsel mot å spille roller på internett. Men romanen er i bunn og grunn en advarsel mot å lure seg selv.
En roman om selvsinn og konsekvenser
Yesteryear er ikke bare en underholdende tidsreisefortelling. Den stiller kritiske spørsmål om identitet, autentisitet og de farlige konsekvensene av å leve i en konstruert virkelighet. Natalie er en protagonist vi elsker å hate, men samtidig forstår vi hennes kamp. Hennes historie er en påminnelse om at illusjoner til slutt kollapser – enten det skjer i 1800-tallet eller på Instagram.