Politikere som hater de rike – men hvorfor?

De siste ukene har amerikansk politikk fått en ny dimensjon av satire. Sammenligninger med TV-serien Veep er ikke lenger tilstrekkelige – nå føles det mer som en tegneserie. Og i en tegneserie trengs det alltid en skurk eller to.

Våre skurker har skapt millioner av jobber, gjort varer billigere og mer tilgjengelige, og revolusjonert tilgangen til informasjon. Blant annet. De vi snakker om, er selvsagt milliardærene.

Det er ingen tvil om at skattesystemet trenger reformer. Debatten om å skattlegge de rikeste har stått sentralt i progressiv politikk i årevis. Men det som skjedde under Met Gala forrige uke, avslørte noe annet: et tilsynelatende ekte hat – eller i det minste sterk avsky – mot de aller rikeste. Men hvorfor?

Met Gala som symbol på overflod og urettferdighet

Met Gala er en årlig begivenhet som samler verdens rikeste og mektigste. Årets arrangement var imidlertid ekstra oppsiktsvekkende, ikke minst fordi det ble sponset av ingen ringere enn Jeff Bezos. Kritikken lot ikke vente på seg.

Senator Elizabeth Warren (D–Mass.) var blant dem som kommenterte arrangementet: «Hvis Jeff Bezos kan bruke 10 millioner dollar på å sponse Met Gala, kan han også betale sin rimelige andel i skatt.»

Senator Bernie Sanders (I–Vt.) var enda mer direkte i sin kritikk:

«Slik er livet i USA i dag: Jeff Bezos, verdt 290 milliarder dollar, brukte:
– 10 millioner dollar på Met Gala
– 120 millioner dollar på en luksusleilighet
– 500 millioner dollar på en yacht
Samtidig planlegger han å sparke 600 000 ansatte hos Amazon og erstatte dem med roboter. Uakseptabelt.»
— Sen. Bernie Sanders (@SenSanders) 5. mai 2026

Representant Alexandria Ocasio-Cortez (D–N.Y.) gikk enda lenger da hun møtte komikeren Ilana Glazer – som selv er velstående – og uttalte at det er umulig å tjene en milliard dollar på ærlig vis. «Du kan skaffe markedsmakt, bryte regler, utnytte arbeidslover og betale folk mindre enn de er verdt,» sa hun, «men du kan ikke tjene en milliard.»

Er rikdom i seg selv ondskap?

Det gjennomgående temaet i kritikken er at de rikeste ikke bare betaler for lite skatt – de er rett og slett onde. De «kaster folk ut på gaten», «misbruker lover» og «stjeler fra samfunnet». Men er dette en rimelig konklusjon?

Økonomisk ekspert Christian Britschgi fra Reason påpekte nylig at en slik holdning overser økonomisk realitet. Men kanskje er det viktigere å stille spørsmålet: Hvorfor forbinder vi rikdom med ondskap?

Det finnes selvsagt rike mennesker som er korrupte eller uetiske. Men det å produsere varer og tjenester som folk ønsker seg, gjør ikke noen til en dårlig person. Amazon, grunnlagt av Bezos, har for eksempel gjort det mulig for millioner å få tak i varer raskere og ofte til lavere pris. Selskapet sysselsetter per desember i fjor 1,58 millioner mennesker. Er Bezos da vår tegneserie-skurk?

Andre eksempler er like slående. Sergey Brin og Larry Page ga verden Google – en tjeneste som har revolusjonert tilgangen til informasjon. Kanskje du til og med leste denne artikkelen takket være dem. Steve Jobs gjorde datamaskiner tilgjengelige for millioner av mennesker. Er disse mennene virkelig onde fordi de er rike?

Hvorfor hatet mot de rike?

Det er flere mulige forklaringer på hvorfor noen politikere og aktivister uttrykker så sterk avsky mot de rikeste. En teori er at rikdom i seg selv oppfattes som et bevis på utnyttelse. Hvis noen har blitt veldig rik, må det bety at de har presset ned lønninger, unngått skatt eller på andre måter handlet uetisk.

En annen forklaring er at rikdom utfordrer vår oppfatning av rettferdighet. I et samfunn der mange sliter økonomisk, kan det være frustrerende å se noen samle enorme formuer – spesielt hvis de oppfattes som «urettmessige».

Men kritikken mot de rike er ikke alltid basert på fakta. Ofte er den drevet av følelser og forenklede fortellinger. Jeff Bezos har for eksempel investert store summer i romfart, helsevesen og lokal næringsutvikling. Likevel blir han ofte framstilt som en skurk.

Spørsmålet er: Hvorfor lar vi følelser styre skattepolitikken i stedet for økonomisk realitet?