Revolusjonen innen dokumentasjon: Hvorfor du ikke bør stole blindt på autoriteter

Evidensrevolusjonen: Fra autoritet til data

«Nullius in verba» – «Ta ingen ord for gitt» – er mottoet til det eldste vitenskapelige akademiet i verden, Royal Society of London. Siden 1660 har dette mottoet stått for en fundamental holdning: Empirisk bevis og eksperimentell dokumentasjon veier tyngre enn tradisjon, dogmer eller autoriteters påstander.

I boken Beyond Belief: How Evidence Shows What Really Works undersøker den prisvinnende vitenskapsjournalisten Helen Pearson hvordan denne «evidensrevolusjonen» har forandret måten vi tar beslutninger på innen medisin, utdanning, ledelse, politi og miljøvern. Gjennom historiske eksempler viser hun hvordan mange avgjørelser fortsatt baseres på anekdoter, autoriteters meninger eller innarbeidet visdom – med alvorlige konsekvenser.

Farlige råd fra autoriteter

Et av de mest oppsiktsvekkende eksemplene er Dr. Benjamin Spocks råd om spedbarns sovestilling. Da Spock i 1958 reviderte sin berømte bok The Common Sense Book of Baby and Child Care, anbefalte han foreldre å legge spedbarn på magen for å unngå kvelning ved oppkast. Rådet ble basert på autoriteten til pediatrikeren Paul Woolley Jr., men viste seg å være fatalt feilaktig.

Først i 1990 viste en studie at spedbarn som sov på magen hadde nesten ni ganger høyere risiko for Sudden Infant Death Syndrome (SIDS). Etter en omfattende informasjonskampanje om ryggleie falt antallet SIDS-dødsfall med nesten 70 prosent. Pearson konkluderer: «Spocks og andres anbefaling om mageleie regnes nå som en av de dødeligste eksemplene på uvirkelig rådgivning i barns helsehistorie.»

Medisinens skiftende paradigme

At medisin bør baseres på vitenskapelig dokumentasjon virker åpenbart i dag. Likevel er begrepet «evidensbasert medisin» mindre enn 35 år gammelt. Pearson påpeker at det først var på 1980- og 1990-tallet at pionerer innen medisin begynte å systematisere data og kreve dokumentasjon for behandlingers effektivitet.

En sentral metode i denne utviklingen er randomiserte kontrollerte studier (RCT), der deltakere tilfeldig fordeles til enten en eksperimentgruppe (ny behandling) eller kontrollgruppe (placebo eller standard behandling). Ved å sammenligne resultatene mellom gruppene kan forskerne avgjøre om en behandling virker – samtidig som de reduserer skjevheter i resultatene.

Systematiske svakheter i forskningen

Men selv RCT-er har svakheter. Mange studier har for få deltakere til å påvise en behandlings effekt, og negative resultater blir ofte ikke rapportert. En artikkel i The Lancet fra 2009 anslo at 85 prosent av medisinsk forskning er bortkastet på grunn av dårlig design, manglende rapportering og utilstrekkelig informasjon om hvordan funnene skal implementeres.