Stående applaus i Cannes: Når hyllesten blir for lang

En gang var notisbok og penn de viktigste redskapene for journalister og kritikere som dekket premieren på filmfestivalen i Cannes. I dag må de fleste ha en stoppeklokke-app på telefonen i tillegg. Årsaken? De evige, og ofte absurde, stående ovasjonene.

Det er ingen tvil om at en ekte hyllest til en film, regissør eller skuespillere er velkommen. Men på den store scenen i Grand Auditorium Lumière har stående ovasjoner blitt en fast ritual som har utviklet seg til en konkurranse om tid, ikke kvalitet. Fire minutters stående applaus regnes nå som et tegn på svakhet. Fem eller seks minutter er det nye minimumet for å vise at man virkelig elsket filmen.

Medienes rolle i dette er avgjørende. I pressebenkene i Lumière kan man observere hvordan journalister straks filmen slutter, henter fram telefonene og starter stoppeklokken. Resultatet er ofte artikler som fokuserer på tid snarere enn innhold: «Joaquin Phoenix gråter under fem minutters stående ovasjon for MAGA-western ‘Eddington’», «Richard Linklaters ‘Nouvelle Vague’ får ti minutter med elektrisk stående applaus», «‘Megalopolis’ debuterer med sju minutters stående ovasjon».

Dette er ikke nyheter – det er klikkbasert sensasjonsjournalistikk som skaper en ubehagelig atmosfære i salen. Filmmakere føler seg tvunget til å stå i timevis, ofte uten at det har noe med filmens kvalitet å gjøre.

«Problemet var at jeg stod der og takket, og tenkte: Hvorfor får vi denne responsen? Var det fordi det var en god film, eller fordi de ville teste min utholdenhet?»

Dette sa regissør Terry Gilliam til meg etter en 15 minutter lang ovasjon under premieren på The Man Who Killed Don Quixote i 2018. «Jeg var bare interessert i: Likte de filmen? Det var det eneste jeg ville vite. Men jeg måtte stå der og smile, vinke og snu meg til skuespillerne… Jeg følte meg som en idiot. Det var fullstendig absurd.»

Absurditeten ligger også i at mediene sjelden er enige om hvor lenge ovasjonen varer. Én avis skriver sju minutter, en annen ti. Årsaken er at det er vanskelig å avgjøre når applausen begynner og slutter. Ofte starter klappingen når rulletekstene ruller, og utvikler seg til full stående ovasjon når lysene kommer på. Regissørens og skuespillernes reaksjoner, vist på storskjermen, fører ofte til ytterligere applaus og en konkurranse om å holde liv i ovasjonen lengst mulig.

Noen regissører forsøker å avslutte ovasjonen ved å ta mikrofonen og holde en kort tale. Men ofte er det for sent – publikum har allerede bestemt seg for å stå i minst fem minutter til.