Super Meat Boy 3D: Et genial spill med en tvilsom idé

Et spill som leverer – men med tvilsomt utgangspunkt

De fleste har vel opplevd den korte, intense gleden av å gjøre noe som egentlig er en dårlig idé – i hvert fall midlertidig. Når jeg forsøker å beskrive opplevelsen av å spille Super Meat Boy 3D, dukker det imidlertid opp et bilde som kanskje ikke er like tiltalende: en mental visualisering av hvordan en krunchwrap fra Taco Bell kan påvirke fordøyelsessystemet. For spillets premiss er like direkte som navnet tilsier: Ta det legendariske indie-platformspillet Super Meat Boy fra 2010 – skapt av Tommy Refenes og Edmund McMillen – og forsøk å overføre dets fart og presisjon inn i en 3D-verden.

Visuelt imponerende, men med fundamentale utfordringer

Utvikleren Sluggerfly har gjort en bemerkelsesverdig jobb med å gjenskape den karakteristiske «Newgrounds-aktige» stilen fra originalen. Spillet plasserer den ikoniske Meat Boy og hans allierte i et helvete av sagblad, etsende syre og stadig mer krevende plattformutfordringer – akkompagnert av tung metallmusikk som bringer tilbake minner om lange, frustrerende økter med Xbox 360-kontrolleren i hendene.

Men la det være klart: Super Meat Boy 3D spiller ikke dårlig. Meat Boy beveger seg med en flytende presisjon, og den lett oppdaterte bevegelsesmekanikken føles naturlig. Evnen til å luft-dashe over store deler av nivåene er for eksempel en drøm for enhver som har en smule erfaring med speedrunning. De første timene var en ren glede – en rus av eksploderende fiender og vellykkede gjennomføringer.

Problemet ligger i konseptet, ikke utførelsen

Men akkurat som Taco Bell-krunchwrapen, er ideen bak Super Meat Boy 3D i bunn og grunn tvilsom. Spillet demonstrerer hvor langt man kan komme med konseptet om et 3D-plattformspill basert på presisjon – og resultatet ender ofte i en blodig smøre.

Utviklere har forsøkt å løse utfordringene med 3D-plattforming siden Super Mario 64 i 1996. Noen forsøk har vært vellykkede, ofte ved å gi spillerne verktøy for å «jukse» unna de uunngåelige fallene som oppstår på grunn av kontroll- og perspektivproblemer. Men selv Nintendo har ikke klart å skape en konsistent opplevelse der spilleren, når de starter et hopp, vet nøyaktig hvor de kommer til å lande.

I 2D er dette problemet løst: Du trenger ikke være en verdensmester i plattformspill for å forstå hvor forutsigbar Super Mario Bros. er. Når Mario hopper, vet du med sikkerhet hvor han vil lande. I 3D er dette en helt annen utfordring.

En teknisk bedrift – men med begrensninger

Super Meat Boy 3D leverer en imponerende teknisk utførelse. Bevegelsene er presise, utfordringene krevende, og den visuelle stilen er tro mot originalen. Likevel sliter spillet med de grunnleggende utfordringene ved 3D-plattforming: kontroll, perspektiv og forutsigbarhet.

Er det verdt tiden å prøve? For de som setter pris på utfordringer og har tålmodighet til å takle frustrasjon, kan svaret være ja. Men for de som forventer den samme flytende opplevelsen som i 2D, kan Super Meat Boy 3D ende opp som en blodig fiasko.

«Super Meat Boy 3D leverer en imponerende teknisk utførelse, men sliter med de grunnleggende utfordringene ved 3D-plattforming.»