Anmeldelse: «Den elektriske kyss» – Cannes åpner med en urolig og underholdende film om sorg

En urolig start på Cannes 2026

Pierre Salvadoris nye film «Den elektriske kyss» er en ujevn, men likevel underholdende opplevelse. Den åpnet Cannes 2026 på tirsdagskvelden, men klarte ikke å dominere festivalen på samme måte som den æres-Palme d’Or som ble tildelt Peter Jackson tidligere på kvelden. Likevel skiller Salvadoris film seg ut med sin unike blanding av melodrama, komedie og tragedie.

En dyster underholdningsverden

Filmen er lagt til Paris i 1928, der handlingen utspiller seg på et nedslitt tivoli. Her lover sideshow-barkerne spenning og eventyr, men ansiktene til både utøvere og besøkende forteller en annen historie. Midt i dette kaoset beveger Suzanne (spilt av Anaïs Demoustier) seg med et blikk som veksler mellom likegyldighet og fullstendig utmattelse.

Som «Venus Electrificata» er hun en av tivoliets største attraksjoner, ikke på grunn av noen spesiell ferdighet, men fordi hun er vakker og villig til å tåle smerte. Hun står på scenen med hendene over to kuler, mens en barker oppfordrer menn til å kysse henne. Når noen betaler for å gjøre det, slås en bryter på baksiden, og elektrisiteten farer gjennom kroppen hennes – og gir tilskueren en støt de ofte feiltolker som kjærlighet.

En livsfarlig eksistens

Vi får senere vite at Suzanne ble solgt til tivoliet av familien sin allerede som 15-åring. Hun lever et liv preget av smertefulle brannskader på hendene, og tjener knapt nok til å overleve. Ukelønnen hennes er mindre enn ni franc etter at utgiftene er trukket fra. For å dulme smerten stjeler hun opium fra den mer velstående clairvoyanten Claudia, som bruker håndflatene sine til å gni inn smertelindrende middel.

Et bedrag som forandrer alt

En kveld, før hun rekker å forlate Claudias trailer, møter hun Antoine (Pio Marmaï), en sørgende kunstner som tilbyr henne en stor sum penger for å kontakte den avdøde konen sin, Irene. Suzanne later som hun klarer dette ved hjelp av triks hun har plukket opp mens hun lurte rundt i Claudias trailer. Snart begynner hun å besøke Antoines hjem, der han har vært ute av stand til å male siden konen og museet hans døde for noen år siden.

Filmen utforsker lag på lag av bedrag: Suzanne later som hun er Claudia, later som hun er en dyktig medium, og later som hun har kontakt med de døde. Men bak fasaden skjuler det seg en dypere sannhet om sorg, tap og menneskelig svakhet.

En film som utfordrer og underholder

«Den elektriske kyss» er ikke en perfekt film, men den er likevel en fascinerende opplevelse. Den balanserer mellom komedie og tragedie på en måte som kan virke urolig, men som samtidig er svært underholdende. Cannes har de siste årene åpnet med filmer som har vært mer underholdende enn minneverdige – som «Leave One Day» fra i fjor, «The Second Act» av Quentin Dupieux og «Annette» av Leos Carax. Salvadoris film følger i samme tradisjon, men skiller seg ut med sin unike blanding av sjangre og følelser.

«En film som utforsker sorgens mange ansikter, men likevel klarer å holde på underholdningsverdien.»

En film for dem som liker det ujevne

Hvis du foretrekker filmer som er polerte og forutsigbare, er «Den elektriske kyss» kanskje ikke noe for deg. Men for dem som setter pris på film som våger å være ujevn, eksperimentell og følelsesmessig utfordrende, er dette en opplevelse verdt å utforske.