Ashes: Diego Luna leverer en gripende studie av sorg og tap

Det er ti år siden Diego Luna sist regisserte en film. I mellomtiden har den mexicanske skuespilleren gjort seg bemerket i roller som Cassian Andor i «Andor» og i «Narcos: Mexico». Nå vender han tilbake til regi, men ikke med en storstilt comebackfilm. I stedet presenterer han «Ashes» (Ceniza en la boca), som hadde verdenspremiere under Cannes-festivalen onsdag.

Luna har ikke laget en film for å imponere, men for å utforske temaer som medfølelse og empati. Med et solid skuespillerteam, inkludert Adriana Paz og Anna Díaz, forteller han en enkel historie uten unødvendige utsmykninger. Resultatet er en vemodig refleksjon over en splittet og hard verden.

En mor forlater sine barn

Filmen åpner i et mørkt soverom i Mexico, der en ung mor, Isabel (spilt av Adriana Paz), vekker sin 14 år gamle datter, Lucila. «Jeg må dra. Pass godt på broren din, er du snill?» sier hun til datteren. Gjennom vinduet ser Lucila moren gå ut til en drosje og forsvinne ut av livet deres – i åtte år.

Basert på Brenda Navarros roman fra 2022, er ikke filmen opptatt av å forklare hvorfor moren reiser til Spania. Den ønsker snarere å utforske livet til en immigrant i et nytt land, der drømmen om et bedre liv ofte knuses. Lucy og broren Diego, som senere flytter til Madrid for å gjenforenes med moren, havner dermed i en mellomposisjon – både som de som blir igjen og de som leter etter en ny start.

En hverdag preget av byrder

Filmen hopper frem i tid til Lucy i Madrid, der hun arbeider som barnepike for en krevende kvinne. Da broren Diego skader andre barn på skolen, blir hun tvunget til å ta seg av ham. Hun er overveldet, men Lunas tilnærming er minimalistisk og understated. Han plasserer tilskueren midt i hennes hverdag og overlater empati som den eneste veien videre.

Lucy forlot Mexico i håp om et bedre liv, men når hun går langs gatene i Madrid og ser en sofa bli heist opp til en leilighet, blir det tydelig at hennes drømmer er utilgjengelige. Luna veksler mellom korte scener, både i Madrid og senere i Barcelona, og det er lite håp om at Lucys liv vil endre seg fra en tilværelse preget av slit.

Hun stikker av og til ut om natten for å danse med kjæresten sin, men når den tydelig plaget Diego dukker opp på døren hennes i Barcelona, er det lite som tyder på at gjenforeningen vil ende lykkelig.

En film om avstand og stillhet

Luna velger ofte å ramme handlingen gjennom vinduer og på avstand. Tempoet er langsomt og meandrerende, og lyddesignet spiller en avgjørende rolle. Når Lucy får beskjed om det verste mulige om Diego, smelter hennes skrik sammen med byens lydbilde – en sterk kontrast mellom personlig sorg og omgivelsenes likegyldighet.

«Ashes» er ikke en film som skriker etter oppmerksomhet, men en som hvisker seg inn i tilskuerens sinn og etterlater et varig inntrykk.