Big Ten deler ut rekordstor sum på 1,37 milliarder til medlemmene

Det er en merkelig dobbelthet i dagens rapportering om amerikansk collegeidrett. Noen medier fokuserer på den påståtte krisen NCAA og skolene står overfor, mens andre dokumenterer idrettsindustriens økonomiske fremgang. Få artikler peker imidlertid på den iboende motsetningen i dette bildet.

Idrettsorganisasjoner og skoler forsøker å utnytte «verdens undergang»-retorikken for å presse Kongressen til å gi dem en antitrust-unntakelse. Dette ville tillate dem å begrense spillernes inntektsmuligheter og mobilitet – uten at spillerne har reell innflytelse i prosessen.

Likevel kan det ikke nektes at toppidretten i collegeverdenen genererer enorme summer. Ifølge Sports Business Journal delte Big Ten ut en rekordsum på 1,37 milliarder dollar til sine 18 medlemmer for regnskapsåret som endte 30. juni 2025. Dette er en økning på 490 millioner dollar sammenlignet med året før. Utbetalingen kommer etter at SEC i februar delte ut 1,03 milliarder dollar til sine medlemmer.

Det er altså ingen mangel på penger i collegeidretten. Likevel ønsker NCAA-medlemmene å maksimere profitt. På utgiftssiden har spilleres nye friheter ført til økte kostnader, samtidig som boosterpenger som tidligere gikk til skolene nå i større grad kanaliseres til spillernes NIL-avtaler (Name, Image, Likeness).

Løsningen er enkel – men skolene vil ikke høre på den

Den rette løsningen er å danne en felles forhandlingsenhet og innføre kollektive forhandlinger med spillerne. Dette ville gi en helhetlig regulering av regler knyttet til penger, spilleres kvalifikasjoner og overganger mellom skoler.

Skolene ønsker imidlertid ikke dette, fordi kollektive forhandlinger ville føre til andre regler. Regler om tilgang til spillere i lavsesongen for «frivillige» treningsøkter. Regler om intensiteten i treningsøktene. Regler som gir spillerne flere rettigheter enn bare retten til endelig å bli betalt.

I stedet forsøker skolene å få Kongressen til å gi dem en «gyllen bilett» under påskudd av å bevare konkurransemessig balanse. Dette bygger imidlertid på en feilaktig antakelse om at det var balanse før NIL-æraen begynte – noe som slett ikke var tilfellet.

Maktforholdet har endret seg

Dette handler i bunn og grunn om at skolene som tidligere klarte å rigge det gamle systemet til sin fordel, nå må forholde seg til skoler som har funnet nye måter å tjene penger på. På et høyere plan handler det om at spillerne endelig har fått reell makt – til å kreve betaling etter markedets premisser og til å bytte skole når de ønsker det.

Trenerne har hatt denne typen makt i årevis, men ingen har forsøkt å konstruere en falsk krise rundt det. Den nåværende innsatsen for å endre regelverket gjennom lovgivning retter seg heller ikke mot å begrense treneres makt, men utelukkende spillernes.

Ingen krise – bare maktbalanse

Collegefotballen er ikke i krise. Skolene står overfor en ny realitet: spillere som i flere tiår har blitt utnyttet gjennom antitrustbrudd, har snudd bordet. Skolene ønsker imidlertid å snu det tilbake til sin favør – uten å berøre treneres alltid eksisterende makt.

Støy og debatt vil fortsette inntil skolene får det de ønsker. Gjennom alt dette vil milliardene fortsette å strømme inn i systemet.