Fuglekameraen som gir trøst i en stressende hverdag

Jeg har det mest parasosiale forholdet til en familie ørner som bor i Big Bear Valley i California. Hver dag tilbringer jeg timevis med å følge dem gjennom en direktestrøm fra et kamera montert over redet deres, som sendes direkte på YouTube. Moren og faren er kalt Jackie og Shadow av organisasjonen Friends of Big Bear Valley, som driver webkameraet. De har to små unger som foreløpig er navnløse. Om ikke lenge skal tredjeklassinger i Big Bear velge navn til dem.

Jeg slår på direktestrømmen når arbeidsdagen starter, vanligvis på min andre skjerm. Av og til setter jeg meg imidlertid på sofaen og velger fullskjerm på TV-en. Mens jeg skriver Slack-meldinger, jakter Jackie og Shadow, mater ungene sine, vedlikeholder redet og holder øye med trusler. Når mannen min ringer på vei hjem for å høre hvordan dagen har vært, forteller jeg ham om disse hendelsene.

«Hvordan var dagen din?»
«Bra, men litt stressende. Jackie og Shadow måtte forlate ungene for å jage bort ravner som kom for nær redet.»
«Å, det høres stressende ut,» svarer han, og unngår med omhu å påpeke at dette forteller ham ingenting om min dag.

Min dag er vanligvis også bra, om enn litt stressende. Jeg leder faktasjekkavdelingen i Mother Jones. Jeg leser nyheter, akkurat som kollegene mine, og lever i dem. Jeg gransker reportasjene nøye for å avdekke logiske brudd, faktiske avvik eller juridiske problemer. Jeg tror sterkt på det vi gjør ved Center for Investigative Reporting, og liker jobben min. Likevel blir jeg noen ganger overveldet av ansvaret ved å være journalist i dagens verden, av nyhetene eller bare av å være menneske.

Men når jeg hører Jackie skrike, løfter jeg blikket fra rettsdokumenter, utkast til artikler eller e-poster fra forfattere. Hunden min hater lyden og vandrer rundt i stuen på jakt etter kilden. Vanligvis skriker Jackie av glede fordi Shadow har kommet med en fisk fra innsjøen, og hun hopper straks opp for å mate ungene. De er nå omtrent to uker gamle, men vokser så raskt at de om åtte uker vil forlate redet. Det minner meg om når mannen min kommer hjem fra jobb, noen ganger med en liten godbit han har plukket opp på veien: en sjokoladebit eller en liten pose chips. Jeg skriker også av glede, selv om jeg har tilbragt hele dagen bare noen meter fra kjøkkenet og dets fulle spiskammer, mens Jackie har vært 44 meter oppe i et furutre.

Alt ved å følge disse fuglene gleder meg, samtidig som det får meg til å føle meg ydmyk. De lever et liv fullt av utfordringer og oppgaver, og likevel klarer de å ta vare på hverandre og sine unger. Det gir meg perspektiv når jeg selv føler meg overveldet.