Hvem er Mixtape egentlig laget for?

Spillet Mixtape tar for seg ungdommelig kjærlighet, vennskap og hvordan disse forholdene utvikler seg inn i voksenlivet. Det utforsker også hva det betyr å bli voksen i et miljø man egentlig ikke ønsker å bli værende i. Med settingen på 1990-tallet og en fortellerstruktur bygget rundt musikk fra den tiden, er nostalgien nærmest uunngåelig. Men hvem er egentlig spillet laget for?

Som en som tilbrakte tenårene på 90-tallet og var svært interessert i musikk, burde jeg være den perfekte målgruppen. Likevel sliter jeg med å forstå hvem dette spillet egentlig henvender seg til. Som en tids kapsel fra 90-tallet føles det kunstig og unaturlig. Det er som å se en skisse av tiåret tegnet av noen som aldri opplevde det selv, eller en AI-generert oppsummering basert på andres minner fra perioden.

Fra klesstilen til språket og hvordan karakterene bruker teknologi, mangler det autentisk 90-tallsfølelse. Det er ikke det spillet forsøker å gjenskape den direkte nostalgiopplevelsen som noen som var tenåringer på den tiden ville kjenne igjen.

Spillets musikkvalg er også problematisk. Hver episode er sentrert rundt en lisensiert sang, fra Mondo Rock til Silverchair og Stan Bush. Men ingen tenåringer på 90-tallet ville hatt en musikksamling som hovedpersonen Stacey. Hennes samling virker mer som et produkt av internett enn noe ekte fra den tiden. Mens man ikke kan forvente at et spill om en 90-tallstenåring bare spiller de største hitene, burde det i det minste ligne på hva en reell tenåring på den tiden ville ha lyttet til.

Stacey føles mindre som en ekte 90-tallstenåring og mer som et produkt av en gruppe hvite menn som prøver å lage et spill om en 90-tallstenåring i 2026. Spillets tvetydighet – det nevner aldri nøyaktig når det foregår, og byen er fiktiv – gjør at nostalgien blir overfladisk. Uten en tydelig tid og sted klarer ikke historien å formidle en ekte følelse eller hensikt knyttet til den aktuelle perioden.

Som Cameron Kunzelman påpeker: Det er som å høre noen si «slik var det den gangen» eller referere til en «viktoriansk holdning». Det er en praktisk kulturell snarvei der vi kollapser tid og rom til en estetisk pakke vi kan navngi, samle og selge på det åpne markedet.

«Det er som å høre noen si «slik var det den gangen» eller referere til en «viktoriansk holdning». Det er en praktisk kulturell snarvei der vi kollapser tid og rom til en estetisk pakke vi kan navngi, samle og selge på det åpne markedet.»