Det er lett å bli irritert over Steven Roths reaksjon. Som konsernsjef i Vornado Realty Trust tok han nylig til orde for at slagordet «beskatte de rike» er like krenkende som rasistiske skjellsord. Under et resultatmøte tirsdag sa han, ifølge The New York Times:

«Jeg mener at når politikere – både her og over hele landet – roper ‘beskatte de rike’ med sinne og forakt, er det like hatefullt som de mest avskyelige rasistiske skjellsordene, og til og med som slagordet ‘fra elv til hav’.»

Roths frustrasjon bunner i en video der New Yorks borgermester, Zohran Mamdani, feirer at guvernør Kathy Hochul har innført en ny skatt på dyre sekundærboliger – foran en bygning eid av Vornado, der hedgefond-milliardæren Kenneth Griffin eier en toppleilighet. Griffin kjøpte leiligheten i 2019 for 238 millioner dollar, noe som gjorde den til den dyreste boligen noensinne solgt i New York.

Mamdani ble kritisert for å peke ut Griffin spesifikt, men Griffin selv trakk fram en annen hendelse: I 2022 ble Brian Thompson, administrerende direktør i UnitedHealthcare, myrdet bare noen kvartaler unna Griffins bolig. Thompson ble skutt og drept av en arbeidstaker i selskapet. Selv om ingen kan lastes for andres handlinger, illustrerer episoden hvor voldelig retorikk kan eskalere.

Men la oss vende tilbake til Roth. Hans reaksjon er typisk for en gruppe som stadig oftere føler seg truet av kritikk mot økonomisk ulikhet. Det han ikke forstår – eller ikke vil innrømme – er at ingen hatet ham personlig. Ingen bryr seg nok til å hate ham som individ. Han er sannsynligvis en hyggelig mann og en god far. Kritikken retter seg mot systemet, ikke mot enkeltpersoner.

Millioner av amerikanere er frustrerte over den ekstreme konsentrasjonen av rikdom og politisk makt. En analyse fra The New York Times i mars viste at bare 300 milliardærer og deres familier stod for 19 prosent av alle bidrag til føderale valgkampanjer i 2024. Det tilsvarer over 3 milliarder dollar, gitt direkte eller via politiske aksjonskomiteer. Pengene hjalp til med å velge både Donald Trump og nye senatorer som Montanas Tim Sheehy, som mottok 47 millioner dollar fra milliardærer i sin seier over demokraten Jon Tester.

Dette er ikke demokrati. Dette er en maktutøvelse uten grenser. Enten disse milliardærene ikke forstår at demokrati krever begrensninger på makt, eller så har de forakt for demokratiske prinsipper. I begge tilfeller er de motstandere av det systemet de hevder å støtte.

David Koch, en av de mest innflytelsesrike milliardærene i amerikansk politikk, skrev en gang:

«Jeg har rett til å bruke så mye penger jeg vil på å fremme det jeg tror på.»

Men retten til å bruke penger er ikke det samme som retten til å kjøpe demokrati. Når noen få individer kan diktere valgresultater gjennom milliardbeløp, er det ikke lenger folkets styre – det er milliardærenes styre.

Hvorfor dette er demokratienes største utfordring

Demokratene i USA står overfor en avgjørende oppgave: å samle seg om en felles front mot økonomisk ulikhet og maktmisbruk. Kritikken mot «beskatte de rike» er ikke hat mot individer, men en reaksjon på et system som favoriserer noen få på bekostning av flertallet.

Problemet er ikke at folk misunner de rike. Det er at de rike har fått for stor innflytelse over politikken. Når milliardærer kan diktere lovgivning gjennom lobbyvirksomhet og valgkampbidrag, blir demokratiet en illusjon.

Løsningen ligger ikke i å angripe enkeltpersoner, men i å innføre strengere regler for politisk finansiering. Det handler om å sikre at én persons formue ikke kan avgjøre valg eller lovgivning.

Hva kan gjøres?

  • Styrking av demokratiske institusjoner: Lover som begrenser bidrag fra milliardærer og selskaper må gjennomføres.
  • Økt gjennomsiktighet: Offentliggjøring av alle store bidrag og lobbyvirksomhet.
  • Grassrotbevegelser: Støtte til organisasjoner som arbeider for økonomisk rettferdighet og politisk reform.
  • Velgeropplæring: Informere befolkningen om hvordan økonomisk makt påvirker demokratiet.

Steven Roths reaksjon er et eksempel på hvorfor debatten om økonomisk ulikhet er så viktig. Det handler ikke om hat, men om rettferdighet. Og det er her demokratene må stå samlet.