Når en attentatmann ligner på deg – hva gjør liberale?

Politiet arresterte mistenkte Cole Tomas Allen etter attentatforsøket under White House Correspondents’ Dinner i Washington, DC, natt til 25. april 2026. Allen skiller seg fra typiske attentatmenn ved sin tilsynelatende normalitet. Hans politiske frustrasjoner, dokumentert i et manifest og på sosiale medier, ligner på meninger man ofte finner blant vanlige demokrater.

Allen mente president Donald Trump var en lovløs, korrupt leder som misbrukte innvandrere, begikk krigsforbrytelser og utgjorde en eksistensiell trussel mot amerikansk demokrati. For å forstå utviklingen snakket jeg med fem ledende eksperter på politisk vold i USA. Bildet de tegnet var sammensatt, og de var ikke alltid enige. Likevel pekte bevisene mot tre viktige konklusjoner:

Når politikk blir en eksistensiell kamp

Politisk vold blir mer sannsynlig når folk opplever at politikken handler om liv eller død – at deres livsstil eller verdier er truet – og at det ikke finnes håp om fredelig løsning. Derfor er det ikke urimelig å frykte at eksistensiell retorikk på begge sider – som påstander om «hvit utvisking», «valgkupp» i 2020 eller at amerikansk demokrati er døende – kan skape grobunn for vold.

Risikoen kan reduseres betydelig ved å understreke muligheten for å løse konflikter gjennom fredelige politiske prosesser.

«Normie-ekstremisme»: Når vanlige folk blir voldelige

Allen er ikke alene. Ryan Routh, mannen som forsøkte å drepe Trump på Mar-a-Lago, viste merkelig atferd, men delte likevel temaer med Allens manifest. Sammen med andre – som Luigi Mangione og Tyler Robinson, mistenkt for å ha angrepet Charlie Kirk – tilhører de det som nå kalles «normie-ekstremisme».

Dette er personer som uttrykker frustrasjoner innenfor det sentrum-venstre politiske hovedstrømmen – kritikk av privat helsevesen, motstand mot «hatspredning» fra høyresiden – men som likevel handler ut fra troen på vold, noe man vanligvis forbinder med politiske ekstremister.

Det er imidlertid uklart om «normie-ekstremisme» utgjør en reell kategori. Det har vært få slike tilfeller, og de skiller seg fra hverandre. De fleste sakene er heller ikke ferdig behandlet i rettssystemet, så vi har bare delvis innsikt i motivene.

Likevel reiser hendelsene et viktig spørsmål: Fører liberal kritikk av Trump noen til voldelige handlinger?

Å stille dette spørsmålet er ikke det samme som å godta forsøkene på å bruke disse hendelsene til å angripe motstandere som Jimmy Kimmel, James Comey eller vanlige amerikanere. Det er heller ikke å overse republikanernes hykleri når de kritiserer demokratisk retorikk samtidig som de støtter Trump – en politiker som skiller seg ut som en av de mest polariserende figurene i amerikansk politikk.