The Punisher har alltid vært en figur forankret i hevn og vold. Men hvem er Frank Castle uten det? Hva blir han når oppdraget er fullført og bare spøkelsene gjenstår? The Punisher: One Last Kill tar fatt på nettopp dette spørsmålet, og leverer en kort, men kraftfull episode på 48 minutter – hvorav ti er rulletekster.
Jon Bernthal vender tilbake som Frank Castle, en rolle han har gjort til sin egen gjennom Netflix-serien og senere Marvel-universet. I denne spesialepisoden møter vi en Castle som sliter med PTSD, hallusinasjoner og en dyp følelse av tap. Episoden er lagt til etter hendelsene i The Punisher-serien og foregår rundt Daredevil: Born Again sesong 2, men har ingen direkte tilknytning til resten av New Yorks hendelser.
I stedet for å knytte seg til det pågående gate-nivå dramaet i Marvel Cinematic Universe (MCU), føles episoden som et tilbakeskritt. Castle er fanget i sin egen bydel, omgitt av minner og skyldfølelse, og Bernthal leverer en intens, følelsesmessig prestasjon. Han beveger seg mellom raseri og stoisk ro, og gir oss et sjeldent innblikk i karakterens sårbare side.
Uten de vanlige samspillene med figurer som Daredevil eller Karen Page, skinner Bernthal enda sterkere. Likevel blir mangelen på motspillere tydelig, spesielt i forhold til Judith Light som Ma Gnucci. Til tross for dette, er episoden en sterk påminnelse om hvorfor Bernthal er perfekt castet til rollen som The Punisher.
Med en hektisk redigering og en historie som fokuserer på Castles indre kamp, skiller One Last Kill seg ut som en refleksjon over tap og formål. Den korte varigheten gjør den til en konsentrert opplevelse, men også en som føles noe isolert fra det større bildet i MCU.
«Castle er fanget i sin egen bydel, omgitt av minner og skyldfølelse, og Bernthal leverer en intens, følelsesmessig prestasjon.»
For fans av karakteren er dette en verdifull, om enn kort, titt på Frank Castles sinnstilstand. Men for dem som forventer en tilknytning til det større Marvel-universet, kan episoden føles noe frakoblet.